Albansk ytringsfrihet i fritt fall
Av Rune Ottosen
Den 18. desember vedtok det albanske parlamentet en ny lov som innebærer et dramatisk inngrep i den allerede skjøre ytringsfriheten i landet. Dette inngår i et mønster i Europa der tidligere diktaturer i Øst-Europa som Ungarn, Polen og Bulgaria opplever demokratiske tilbakeslag. EU-søknaden fra Albania og Nord-Makedonia ble tidligere i høst ble satt på vent, grunnet tvil om landene er modne for medlemskap. Regjerningen til Sosialistpartiet, sprunget ut av det tidligere kommunistpartiet, dominerer nå albansk politikk både sentralt og lokalt. De fleste andre partier boikottet lokalvalgene i sommer som en protest mot stadig tydeligere autoritære tendenser. Statsminister Edi Rama brukte jordskjelvet nylig til å gripe inn mot en rekke nettsteder og kritiske journalister. Rama har vært på kollisjonskurs med journalister og kritiske medier siden den tyske avisen Bild avslørte at Rama drev med valgfiksing foran valget i 2016. Gjennom skjulte opptak ble det avdekket at statsministeren prøvde å kjøpe stemmer.
Den nye loven har til hensikt å regulere nettpubliseringen gjennom opprettelse av et administrativt organ som uten rettslig kjennelse får fullmakt til å gripe inn i publisering på nett. Det samme organet skal få fullmakt til å bøtelegge publisister med store beløp (mellom 8 og 80 000 kroner). Disse beløpene må betales før de rammede publisistene kan gå til søksmål mot kjennelsen. En rekke presse- og ytringsfrihetsorganisasjoner har protestert mot den nye loven. Det har også framtredende medlemmer av EU-parlamentet.
For oss som har fulgt utviklingen i Albania siden kommunismens fall kommer dette dessverre ikke overraskende. Jeg skriver i min bok Turist i Utopia. Reiser i ideologi og albansk landskap at det aldri er foretatt et oppgjør med Enver Hoxhas totalitære epoke. Det var Hoxhas etterfølger Ramiz Alia i kommunistpartiet som utlyste valg i 1990 da kommunismen kollapset i Øst-Europa. Representanter fra det gamle regimet kontrollerte de største partiene og valgprosessen. Det nåværende regjeringspartiet Sosialistpartiet og Det demokratiske partiet har vekslet på å ha regjeringsmakt. De heller aldri har tatt noe oppgjør med den brutale fortiden. Det betyr at nesten ingen av de skyldige for disse forbrytelsene mot det albanske folket er blitt straffet. De tusenvis av ofrene for regimet har aldri har fått skikkelig oppreisning. For å komme inn i den europeiske varmen har det skjedd reformer og opposisjon har blitt tålt, helt fram til nå.
I juni var en delegasjon fra en rekke presseorganisasjoner på besøk for å undersøke pressefrihetens vilkår i Albania. Blant disse var Reportere uten grenser, Article 19 og Det internasjonale presseinstituttet (IPI). De lanserte en lang liste med bekymringsfulle brudd på presse- og ytringsfrihet. I synderegisteret finner vi eksempler på fysiske angrep på journalister som dekket demonstrasjoner, trusler mot medier og enkeltjournalister uten at noen er blitt straffet eller saksøkt for disse angrepene. Statsminister Edi Rama har selv i lang tid gått i spisen for en hets- og hatkampanje mot journalister der begrepet «søppelkasser» har blitt hyppig brukt. Samtidig har myndighetene selv skaffet seg nærmest total kontroll over de viktigste mediene gjennom krysseierskap der den politiske eliten i praksis kontrollerer de største avisene og de fleste fjernsynsselskaper. Delegasjonen konkluderte med at Albania nå bryter med de forpliktelsene landet har gjennom medlemskap i OSSE og Europarådet.
Da den albanske oversettelsen av min bok ble lansert i Tirana 20. juni, satt Agron Tufa i panelet.
Han har i mange år har drevet et dokumentasjonssenter for kommunistiske forbrytelser i Tirana. Gjennom omfattende dokumentasjon i bøker, utstillinger og forsøk på offentlig debatt om fortiden, har senteret gjort en uvurderlig innsats for å sette et kritisk søkelys på fortiden. Senterets arbeid har blitt mislikt, men tålt av myndighetene inntil nå. De siste månedene har Tufa opplevd et sterkt press mot seg og sin familie gjennom trakassering, grove trusler om vold, blant annet publisert på Facebook. Det toppet seg da senteret nylig ga ut en ny bok av forfatteren Celo Hoxha om kommunistenes krigsforbrytelser under motstandskampen 1941-44, rettet mot ikke-kommunister i motstandsbevegelsen. En rekke hatefulle ytringer fra navngitte personer, inkludert parlamentarikere fra Sosialistpartiet, gjorde situasjonen uholdbar for Tufa. Han og hans familie har søkt politisk asyl i Sveits. Tufas historie er bare toppen av et isfjell.
Jeg har gjennom kontakter i Albania sett flere eksempler på eksplisitte voldelige trusler mot journalister. Dette skjer nå åpenlyst på Facebook og fra personer som oppsøker journalister i sine hjem. Dette har tidligere pågått i flere år i mindre omfang.
I Vang kommune her i Norge bor nå den albanske journalisten Telnis Skuqi som har fått politisk asyl etter trusler som ble rettet mot hans journalistiske virksomhet. Skuqi flyktet til Norge i 2015 etter å ha mottatt flere trusler om vold, og et avskåret geitehode plassert utenfor sitt hjem. Skugi er en prisbelønnet, erfaren journalist med bakgrunn i flere medier som avisene Balkan, Republika og det albanske telegrambyrået ATA. Han fikk omfattende trusler da han rapporterte om et fly stappfull med narkotika som hadde styrtet. Det er en kjent sak at den albanske økonomien er preget av korrupsjon der hvitvasking av penger fra narkotikasmugling er et viktig element. Flere tilfeller av undersøkende journalistikk knytter narkoøkonomien til den politiske ledelsen i landet. Journalister og uavhengige kritikere som Agon Tufa har de siste årene måttet flykte etter drapstrusler mot seg og sine familier. Den nye medieloven vil gjøre det enda vanskeligere å være journalist og de demokratiske rettighetene til det albanske folket forvitrer i landet som er blitt et populært feriemål for mange nordmenn.
En forkortet versjon er trykket som kronikk i Klassekampen 4. januar 2020.
