Hva bør vi forvente av den kommende Libya-utredning?
Jeg har skrevet en kronikk i Dagsavisen om den kommende Liby-utredning 25.mai 2018.
Jan Petersen leder en utredning som skal gjennomgå Norges militære bidrag i Libya i 2011. Utvalget legger om kort tid fram sine konklusjoner. Hva bør vi kunne forvente av dette arbeidet? Første krav må være at vi får en åpen og ærlig kommunikasjon rundt rapporten, og at alle stortingsrepresentanter viser vilje til selvkritikk i den påfølgende debatt. Her er det mye å lære av Godal-utvalgets rapport om vårt Afghanistan-bidrag gjennom mer enn 10 år, publisert i NOU:2016: 8 «En god alliert – Norge i Afghanistan 2001–2014». Her nevnes den konsensusorienterte tilnærmingen blant norske politikere i sikkerhetspolitikken som ett av problemene. Rapporten er også en hard dom over mangel på offentlig debatt, der mediene får et medansvar: «Verken den sivile eller militære innsatsen ble imidlertid grunnleggende utfordret av politiske partier, media eller opinionen».
Vi bør forvente at Petersen-utvalget diskuterer Libya-aksjonen som en del av en helhetlig vurdering av NATOs out-of-area-strategi fra 1999. NATO endret strategi fra å være en klassisk forsvarsallianse for forsvar av Europa, til å bli en offensiv støttespiller for USAs geopolitiske strategi. Bombingen av tidligere Jugoslavia i 1999, uten et FN-mandat, var den første av flere militære intervensjoner der hensynet til forebygging av overgrep mot sivile trumfet en klassisk folkerettslig forankret aksjon. FN har senere rendyrket prinsippet om «responsibility to protect», der det åpnes for inngrep i et annet land for å hindre Rwanda-lignende folkemord. En slik argumentasjon stod sentralt i retorikken til mange av de norske stortingspolitikere som tok til orde for militær intervensjon i Libya. Vi bør derfor forvente en grundig gjennomgang av grunnlaget for angrepet: resolusjon 1973 i FNs sikkerhetsråd. Videre bør det i ettertid etterprøves om den påståtte trusselen fra Gaddafi-regimet mot Benghazi var reell. Og ikke minst om det valgte militære virkemiddel; bombing fra store høyder, var et egnet tiltak.
Her har Petersen-utvalget en stor fordel ved at det allerede foreligger en grundig utredning. Det britiske parlamentets utenrikskomité har gjennomgått tilgjengelig fakta og konkludert med at påstandene om et nært forestående angrep mot Benghazi var grunnløse. Det ble videre konkludert med at siden formålet med FN-resolusjon 1973 var å beskytte sivilbefolkningen gjennom en flyforbudssone (ikke regimeskifte), burde aksjonen vært stoppet mye tidligere. Regimeskifte og en kollaps i staten har ført til at sivilbefolkningene er i en mye verre situasjon nå enn før NATOs angrep. Kommisjonen burde gå grundig inn på hvordan det kunne ha seg at NATO overtok den militære aksjonen og startet en offensiv bombekampanje når hensikten med resolusjon 1973 var å beskytte befolkningen mot luftangrep. Den langsiktige konsekvensen har vært negativ hva angår sikkerhet og stabilitet i regionen (inkludert Syria), fordi en mengde våpen kom på avveier på grunn av kaos og mangel på kontroll over opprørsstyrkene. I konklusjonen på rapporten heter det: «The international community’s inability to secure weapons abandoned by the Gaddafi regime fuelled instability in Libya and enabled and increased terrorism across North and West Africa and the Middle East». Petersen-kommisjonen bør også se på sammenhengen mellom dette kaoset og den etterfølgnde flyktningstrømmen til Europa fra Libya.
Ola Tunander skriver i sin bok «Libyakrigen» at det under kaoset ble foretatt rasistisk motivert vold mot etniske afrikanere fra grupper og milits som støttet opprøret mot Gaddafi. I 2012 meldte FNs flyktningorganisasjon at over 10 prosent av befolkningen hadde flyktet fra Libya, først og fremst sorte afrikanere. Hvis dette stemmer har grupper som opererte under flybeskyttelse av NATO-fly foretatt overgrep, noe det nettopp var meningen at flystøtte skulle forhindre.
Den britiske utenrikskomiteen går langt i retning av å si at angrepet ble startet ved hjelp av en progandandaløgn (på linje med påstanden fra USA om at Irak hadde masseødeleggelsesvåpen i forkant av Irak-krigen i 2003). Det har i ettertid kommet fram at Qatar og landets spesialstyrker spilte en helt sentral rolle i planlegging av angrep og regimskifte. Den Qatar-baserte fjernsynskanalen Al Jazeera bidro med falsk propaganda, blant annet at Gaddafi utstyrte sine soldater med Viagra for fremme effektiv voldtekt. Deler av denne propagandaen ble videreformidlet av norske medier.
Norske politikere bør se nærmere på grunnlovens bestemmelser om vilkårene for krig før de går til det dramatiske skritt å bombe et annet land. Det er bare kongen i statsråd som kan ta en slik beslutning. Den uformelle kommunikasjonen mellom statsminister og partiledere forut for bombingen er neppe tilstrekkelig.
Et svært avgjørende punkt som bør granskes grundig er omstendighetene rundt valg av bombemål og effekten av NATOs og Norges bombing for infrastruktur og sivilbefolkningen. I skrivende stund er fortsatt de norske bombemålene hemmelige. NRK Brennpunkt har tidligere dokumentert at de norske pilotene i stor grad selv har identifisert sine mål. Hvis de målene fortsatt er hemmelige, hvordan kan vi da vite at forutsetningene for angrepet (resolusjon 1973) ikke er brutt?
En rekke land (også mange NATO-land) var skeptiske og motstandere av bombingen. Mektige aktører som Russland og Kina (som stemte avholdende i FN) har sagt at de føler seg lurt av NATO. Det er en av grunnene til at de har motsatt seg ethvert forslag om «humanitære intervensjoner» for å stanse grusomhetene i Syria. Kommisjonen bør derfor undersøke de langsiktige konsekvensene av prinsippet om «responsibility to protect». Det som i utgangspunktet var definert som en beskyttelsesaksjon for sivilbefolkningen ble ensidig omdefinert av NATO til regimeskifte. Resultatet ble offentlig lynsjing av Libyas diktator Gaddafi uten lov og dom.
