En bauta i norsk presseetikk er borte

Minneord om Odd Raaum ved minnestund etter bisettelsen 2. februar 2024

Jeg traff Odd Raaum da jeg  som 21-årig student begynte på det som den gang het Norsk journalistskole. Dette var det første kull som gikk to år. Odd Raaum begynte å arbeide på den ett-årige skolen i 1967 der han ble sentral i å utvikle journalistikk som fag, Hans undervisning i presseetikk ble en bærebjelke ved utdanningen. Senere ble vi kolleger ed Journalistutdanningen i to perioder på i til sammen 15 år. Det er trist at en høyt respektert kollega er borte. Odd var et godt og fint menneske og jeg kan trygt si at det aldri utvekslet vekslet et vont ord mellom oss.

Jeg husker at jeg som student alltid gledet meg til timene hans. Som nestor i presseskikk var han uvanlig kunnskapsri og flink pedagog med en lun humor. Det er ikke tilfeldig at når tidligere studenter skal si noe om sin tid ved utdanningen så er det etikkundervisningen til Odd som ofte blir trukket fram. Da jeg og Thore Roksvold redigerte festskriftet Presseetisk front til Odd da han gikk av i 2002 fant vi ut at han hadde undervist rundt 1750 studenter i de årene han arbeidet der.

Odd arbeidet som journalist i Nationen i tre år etter avsluttet embetseksamen ved Universitetet i Oslo. Han var noe så sjeldent som en velutdannet journalist på den tide. Han beholdt en fot i praksisfeltet som film- og litteraturanmelder også etter at han begynte på utdanningen. Han ble lyttet til i bransjen og ble brukt som ekspert og intervjuobjekt ulike sammenhenger. Raaum skrev fire fagbøker som vil bli stående..Hans første bok kom allerede i 1978; «Myten om pressefrihet: Norsk mediepolitikk og tradisjoner i presse og kringkasting», var pensum for  journaliststudenter i mange år. Så kom «Pressens tøyelige etikk: Journalisters yrkesmoral og selvsjustis» (1986), «Pressen er løs: Fronter i journalistenes faglige frigjøring» (1999), og «Dressur i pressen: Selvjustis i internasjonalt perspektiv» (2003)

Når vi ser tilbake på hans virke er det ikke tvil om at han spilt en viktig rolle i akademisering av journalistfaget. Kombinasjonen av teoretisk innsikt og kunnskap gjorde han til en mye brukt kilde for journalister og forskere. Da vi i det frø omtalte festskriftet kontaktet nordiske kolleger for å bidra – var alle glad for å bli spurt Odd Raaum hadde et navn i forskningsmiljøene og var høyt respektert. Martin Eide skrev blant dette in sin anmeldelse av Pressen er løs i Norsk medietidsskrift.   Odd Raaum leverer med Pressen er løs! Fronter i journalistenes faglige frigjøring. 

Det er en frigjøringshistorie Raaum forteller i sin siste bok, en historie om “de ideologiske og praktiske framstøt som gjøres for å skaffe større spillerom for journalistikken som fag, samfunnsinstitusjon og næring”. Gjennom dette samlende grepet peker analysen langt utover forfatterens spesialinteresse for presseetikk. Den gis bærekraft for mer allmenne spørsmål knyttet til journalistikkens makt og avmakt, og til journalistikkens samfunnsmessige posisjon ved århundrets slutt.

Yrkesetikken plasseres nettopp i en frigjøringskontekst og ses som ledd i en profesjonsbyggende strategi. Journalister kan ikke påberope seg noe kunnskapsmonopol eller en offentlig autorisasjon “som kjennetegner de klassiske profesjonene”. Raaums påstand er at journalister og redaktører kompenserer denne mangelen på eksklusivitet ved å satse desto sterkere på yrkesideologien. Etisk rensing er forfatterens betegnelse på innsatsen for å rydde opp i jungelen av journalisters gratisytelser og for å forvise informasjonsmedarbeidere fra det profesjonelle organisasjonsfellesskap. Journalistene fjernet PR-folkene som ledd i sin egen PR, lyder en av forfatterens dommer».

Som kollega var Odd Raaum lett å samarbeide med og delte villig av sine kunnskaper hvis det var noe du lurte på. Han var vennlig mot studenter, men også skarp i sin faglige kritikk når det var på sin plass. Jeg husker en gang vi skulle sensurere en bacheloroppgave. Det var Odds skarpe blikk som oppdaget dette var et rent plagiat av en tidligere oppgave og han var da ikke nådig i sin beskjed om sitt funn da vi satt overfor studenten. For Odd var ikke bare etikk en akademisk disiplin det hadde i høyeste grad også noe med liv og lære å gjøre.

Når jeg skal tenke på den perioden jeg ar hatt med Odd som lærer og kollega er det takknemlighet som best karakteriserer. Jeg fjøler i dag takknemlighet over å ha kjent en så klok og fin fyr. Vi lyser fred over hans minne.