Finnes det håp for en demokratisk sosialisme?

Av Rune Ottosen

På slutten av 1970-tallet begynte det å sige inn over meg at tanken om væpnet revolusjon kanskje ikke var løsningen for verdens fattige. Selv i kampen mot brutale diktaturer. Da var jeg allerede desillusjonert etter erfaringene fra Albania sommer 1978. Jeg var ringside da Albania brøt med Kina og det gikk opp for meg at mitt ideologiske prosjekt var i ferd med å kollapse. Aksen Kina-Albania utgjorde ikke noe alternativ til den triste, grå og traurige sosialismen i Øst-Europa. Kulturrevolusjonen var ikke det ekte ungdomsopprøret jeg hadde trodd. Snarere en fraksjonskamp i Maos indre krets. Anti-byråkratikampen i Albania var ikke uttrykk for Enver Hoxha evne til å lytte til grunnplanet. Snarere en diktators forsøk på å røyke ut opposisjonen slik at han visste hvem han skulle kaste i fengsel. Dette har jeg beskrevet mer i detalj i boken Turist i utopia. Reiser i ideologi og albansk landskap (2017).

Pussig nok skulle begivenhetenes gang på den lille karibiske øya Grenada med rundt 100 000 innbyggere, spille en viktig rolle for endelig å ta knekken på min revolusjonsromantikk. Kristoffer Colombus oppdaget Grenada i 1498. Øya var en tidligere britisk koloni som fikk sin selvstendighet i 1974. Det lille øysamfunnet befinner seg nordvest for Trinidad og Tobago, nordøst for Venezuela. Grenada forble fri fra kolonialismens åk mer enn 100 år etter sin oppdagelse. Tidlig engelsk innsats for å innta øya mislyktes. I 1650 kjøpte et fransk selskap grunnlagt av kardinal Richelieu øya fra England og etablerte et lite nybyggersamfunn. Etter flere kamper med lokalbefolkningen hentet franskmennene forsterkninger fra Martinique og beseiret dem. Britene tok kontroll over øysamfunnet i 1796 og landet forble en kronkoloni og medlem av Commonwealth fram til selvstendigheten i 1974. Den korrupte og brutale Eric Gairy tok makten. General Pinochet som hadde tatt makten i Chile i 1973 var hans forbilde og nære allierte.

Ideen om at ml-bevegelsen kunne bidra til vitalisering av den kommunistiske ideen hadde alt fått et alvorlig skudd for baugen da jeg reiste hjem fra Albania sommeren 1978. Men i mars 1979 skjedde noe som på nytt ga håp til mine revolusjonære drømmer. Den 13. mars 1979 kunne en marxist-leninistisk gruppe som kalte seg New Jewel Movement (NJM) ta makten gjennom en godt organisert væpnet kamp og styrte den autoritære Eric Gairy. Ingen felte en tåre for hans fall, Gairy var en klassisk despot som hadde motsatt seg demokrati og reformer. Han hadde i tillegg stjålet det første og siste valget i den lille øystaten ved hjelp av fusk. Maktovertagelsen til NJM kunne skje gjennom en kuppartet aksjon, da en liten gruppe på ca 50 væpnede kadre fra NJMs militære fløy NLA, slo til samtidig mot de viktigste militærforlegninger og politistasjoner. Demoraliserte politi- og militærstyrker overga seg nesten uten kamp. Det var ikke tvil om at denne maktovertagelsen i utgangspunktet hadde stor sympati i den fattige befolkningen. De strømmet ut i gatene i titusentalls for å feire Gairys fall, mens han selv var i utlandet. Men nok en gang skulle vi i stedet for en demokratisk revolusjon, få nok et eksempel på at ”revolusjonen spiser sine barn”. NJM-ledelsen brøt sitt løfte om å innføre et reelt demokrati. I stedet festet partiledelsen i NJM med den karismatiske juristen Maurice Bishop grepet om makten. På grunn av sekteriske motsetninger i partiledelsen ble Bishop satt i husarrest og senere drept, da en fraksjon med hans tidligere nestkommanderende Bernard Coard tok makten i oktober 1983. Påstanden var at Bishop hadde forrådt revolusjonen. Om det reelle grunnlaget for kuppet var politiske motsetninger eller sjalusi og personlig maktkamp er uklart. Uansett ble det kaos og USA fikk et påskudd til å invadere Grenada og reversere hele revolusjonen. Joseph Ewart Layne beskriver maktovertagelsen og den påfølgende invasjonen i den fascinerende boken We move tonigth. Layne vethva han snakker om siden satt selv i ledelsen for NJM og NLA medn dramatikken utspants deg. Etter USAs invasjon i 1983 ble han arrestert og tilbrakte 26 år i fengsel. Layne brukte tiden i fengsel til å tenke over hva som gikk galt og til å skrive boken. Han er i dag universitetsprofessor i Storbritannia og skriver at den grunnleggende feilen NJM gjorde var å tro at de eide sannheten og troen på at de forvaltet den ”vitenskapelige sosialismen”. Akkurat som vi AKP, trodde det leninistiske partiet NJM at de forvaltet sannheten. Forskjellen var at NJM var vennligsinnet til Cuba og Sovjetunionen og dermed fiende av oss Kina-vennlige maoister. Layne forsvarer fortsatt retten til å gjøre opprør, men skriver at en revolusjon må følges opp med en umiddelbar demokratisk prosess der grunnleggende menneskerettigheter er den eneste holdbare plattform[1].

Jeg besøkte selv Grenada i 1998 for å studere en annen side ved den dramatiske historien. USAs folkerettsstridige invasjon ble gjennomført under full mediekontroll og sensur. Pentagons mediestrategi bidro til at det internasjonale nyhetsbilde ble fullstendig dominert av det amerikanske perspektivet, blant annet fordi hele det internasjonale pressekorpset ble holdt tilbake på naboøya Barbados. Denne mediestrategien ble senere brukt i kommende amerikanske invasjoner i Panama , under Gulfkrigen i 1991 og Irak 2003[2]. Dette har for meg blitt et viktig forskningsområde, og da jeg var på Grenada for å gjøre research traff jeg ved en tilfeldighet en av aktivistene, Shawn, fra revolusjonen i 1979. Han var nå drosjesjåfør og jeg brukte tiden som hans passasjer til å få ham til å dele sine erfaringer. Det føltes spesielt at to gamle revolusjonære satt og utvekslet erfaringer under palmene i et karibisk paradis mens varme bølger skyllet innover stranden rett under oss.

Mens jeg minnes dette nå mange år senere, slår det meg plutselig: Dette har jeg jo alt skrevet om. Til min kones irritasjon nekter jeg å kaste gamle pc-er. De står og samler støv i et skap. Maskinene var kjøpt før nettskyenes tid, og jeg vil ikke kaste noe det kunne bli brukt for. Endelig blir jeg belønnet for min samlemani. I min første Mac SE-modell som så ut som en firkantet boks finner jeg det. Et upublisert essay fra min reise på Grenada i oktober 1998, femten år etter invasjonen. Her står det blant annet: ”Jeg har besøkt retterstedet der Maurice Bishop ble drept av sine revolusjonære kamerater den 19.oktober 1983. Det hele er ledd i en slags pilegrimsferd, ikke først og fremst fordi Maurice Bishop var en helgen, eller at jeg er spesielt religiøs. Nei, denne henrettelsen ble en metafor på drapet på min egen revolusjonære overbevisning”. I essayet kommer det fram at jeg snakker lenge med sjåføren min som altså viser seg å ha tilhørt det som for meg var «den gale siden» for gamle maoister. En sekterisk fraksjon med Coard i spissen som mente de forvaltet «den rette lære», og syntes de hadde en historisk rett til å drepe sin populær leder. Maurice Bishop var elsket av folket, det var det ikke tvil om. Jeg gjengir samtaler med mange jeg møtte på min vei som uoppfordret snakker om sin respekt for Maurice Bishop. Og ikke minst sitt hat mot klikken som drepte ham. I samtalen med min taxi-sjåfør prøvde jeg å borre i hvordan de tenkte den gang, men jeg går for fort fram. Samtalen tar brått slutt. Dette orket han ikke å snakke om. Mens jeg er på Grenada trykker en avis et åpent brev fra Bishops drapsmann. Coard ber i et leserinnlegg i en avis om tilgivelse, en slags selvkritikk. Hvis jeg skal tolke reaksjonene på folk jeg møtte den dagen som hadde lest brevet, falt det på stengrunn, folket ville ikke tilgi.

Når jeg leser min egen tekst fra 1998, slår det meg: Hvorfor publiserte jeg aldri dette? Den var skrevet samme år som jeg selv bidro med mitt første kritiske tilbakeblikk på ml-bevegelsen i boka «ml», redigert av Terje Tvedt[3]. Her skrev jeg og Bjørn Westlie et essay om det indre livet i Klassekampens redaksjon. Jeg var ferdig med m-l-bevegelsens tankegods, men var kanskje ikke klar for å borre enda dypere i problemet med den leninistiske partimodellen.

Jeg leser videre i teksten fra min gamle MAC: ”Svakhet med en abstrakt og teoretisk tilnærming til problemer er imidlertid at man lett justerer kartet etter terrenget. Menneskene, individene – har en tendens til å komme i bakgrunn. Unge mennesker er i sin natur handlingsorientert. De vil ha teori først og fremst som veiledning til handling. For min egen del bidro drapet på Maurice Bishop til at ti års politisk aktivisme tok brått slutt”.

Hvordan kunne dere leve i den revolusjonære boblen, var det en gammel venn som spurte meg om da jeg fortalte om Albania-boken jeg da holdt på med. Og det var vel akkurat det var – en slags boble, eller et ekkokammer. Vi reiste til Albania for å få bekreftet vår egen overbevisning. Vi ville tro på vårt revolusjonære narrativ og få det bekreftet. Vi drev cherrypicking av informasjon for å få det til å stemme i vårt verdensbilde og lukket øynene for det som ikke passet inn. Inkludert det harde livet folk flest levde i ufrihet. Jeg leser videre fra mitt upubliserte Grenada essay der jeg prøver å forklare for meg selv hvordan vi tenkte. Jeg ser at jeg fikk samtalen med Shawne i gang igjen. Jeg ble reddet av at han måtte stoppe og fikse noe med bilen. Vi kjørte gjennom hans eget nabolag og jeg skjønte raskt at her satt jeg ved siden av en av kongene på haugen. Vinking hit og tuting dit. Ned med vinduene for å slenge en fleip til en gjeng menn med Bob Marley-inspirerte dreadlocks i vegkanten. Vi parkerte og han plasserte meg midlertidig i en treskur av en lokal bar. Det var søndag morgen kl. 10, men det hindret ikke kameratgjengen hans å ta en øl eller tre. Her må det sies at grenadiere er noen av de mest vennlige, åpne og spontane mennesker jeg har møtt. Shawne fortalte meg hvordan hadde han hadde blitt rekruttert av New Jewel Movement til å drive frivillige mobilisering blant de fattige i sin egen bydel. Om dugnadsarbeid og bygging av den første helseklinikken de noen gang hadde hatt. Om de hyggelige cubanske legene som bemannet klinikken. Så kom studiesirklene i marxismen-leninismen. Bevisstgjøring. Skolering. Om det å bety noe i en større sammenheng. Om å gripe dagen. Om å forandre verden. Det var som å høre på min egen stemme fra 70-tallet. Shawne var ikke like desillusjonert som meg selv. Han snakket om at han fortsatt hadde troen på den revolusjonen som var, og kanskje noe som kunne komme igjen. Han sa det uten særlig overbevisning.

Det var nettopp det med skolevesen og fri helsetjeneste som hadde gjort Shawns far til til en varm støttespiller da Bishop tok makten i 1979. Behovet for drastiske endringer var så absolutt til stede. Er svaret brå omveltning og revolusjon? Før vi svarer ja på det spørsmålet bør vi i det minste tenke gjennom revolusjonens farer. Jeg fikk samtalen forsiktig inn på de ømtålige spørsmålene. Hva hadde gått feil? Hvorfor hadde Coard og hans folk hadde fått makten i partiet? Og hvorfor alt gikk så forferdelig galt da de drepte Bishop? Jeg merker trettheten sige innover meg da Shawn lirer av seg noe fraser jeg kjente så altfor godt fra 70-tallets retorikk. «Klassekamp», sier han. «Hva er så forholdet mellom individet og klassen?», repliserer jeg. Og hvem skal ha rett til å uttale seg på vegne av de fattige? Jeg er blitt overbevist om at det var den den leninistiske partimodellen som drepte Maurice Bishop. Shawn virker ikke veldig interessert i å fortsett denne diskusjonen. Har han enda ikke tatt inn over seg faren ved at en sekterisk klikk samlet all makt i sine hender? De forvaltet «sannheten» på vegne av folket. Det ble en slags dødens formel. Da Bishops kamerater skjøt den karismatiske og populære Maurice Bishop drepte de symbolet på revolusjonen og reformpolitikken. Samtidig drepte de selve revolusjonen. Støtten fra de mange fattige på Grenada som hadde knyttet håp og forventninger til dette sosialistiske eksperimentet forsvant som dugg for solen. Jeg vil understreke at jeg i denne sammenhengen bruker begrepet kamerat slik vi kjenner den fra den kommunistiske retorikken. Som kjent er dette ikke alltid (noen vil si svært sjelden) ensbetydende med hvordan ordet kamerat vanligvis blir forstått. I betydningen vennskap, lojalitet, tillit. Ingen av disse betegnelsene passer på den morder-gjengen som begikk udåden mot Maurice Bishop. Dette er den klassiske historien om et lite mindretall som påtvinger flertallet sitt tankegods. Nok et sosialistisk eksperiment endte i en blodpøl. Kuppet mot Bishop var akkurat det påskuddet USA lette etter for å iverksette en invasjon som var planlagt lenge. For Ronald Reagan hadde det sosialistiske eksperimentet lenge vært et irritasjonsmoment. Dette var i en periode da Reagan allerede hadde startet feiring av seieren kampen mot kommunismen. Så fikk han hjelp av Bishops ”kamerater” med Bernard Coard i spissen. De regisserte og utførte drapet på Bishop og hans forsvarsløse medarbeidere. Ledsaget av revolusjonær retorikk. Ikke ulik måten Enver Hoxhas tok livet av mulige rivaler rett før Tirana ble tatt i november 1944.

Ordet kamerat kan spyttes ut av munnviken som beske besvergelser. Det var dette som skjedde. I erklæringen som ble sendt ut etter drapene het det at ""ingen elsker kamerat Bishop mer enn medlemmene av vårt parti, men beslutingen i denne saken må baseres utelukkende på prinsipper” sa Coard[4]. Hvordan turte de i denne situasjonen å snakke om kjærlighet, kameratskap og ikke minst prinsipper? Hvilket prinsipp? I stedet ga de en gavepakke til Ronald Reagan. Kommunismen skulle nedkjempes for enhver pris. Koste hva det koste vil. Reagan skulle også få blod på sine hender; i Mellom-Amerika med støtte til contras i Nicaragua og dødsskvadroner i El Salvador og Guatemala. Og nå ved invasjonen på Grenada.

Jeg leser videre fra mitt upubliserte essay: ”Mens jeg skriver disse linjer sitter jeg i klam, fuktig luft på mitt rom i Annes Guest House i St. George på Grenada. Helt siden disse hendelsene for snart femten år siden har jeg visst at jeg måtte dra hit. Hendelsene i Grenada rystet meg. Supermakten USA invader dette lille Grenada med sine 100 000 innbyggere. David mot Goliat. Foran den amerikanske ambassaden nok en gang. Ned med USA-imperialismen. Jeg må innrømme at jeg den gang var mindre opptatt av at mange av øyas befolkning hilste amerikanerne som befriere. Men det var ikke bare min opprørte stemning rundt invasjonen som bidro til at denne begivenheten gnagde i meg. Troen på revolusjon som løsning hadde for alvor begynt å glippe”. Var tanken om revolusjon og demokrati uforenelig? Det virket slik for meg da. Det var møtet med en maoist fra Nepal som på nytt fikk meg til å tenke: finnes det faktisk kommunister som respekterer folkeflertallet?

Møte med maosimen i Nepal

10 år etter møtet med Shawn på Grenada treffer jeg på en ny revolusjonær ung mann som gjorde inntrykk. Han var fra Nepal. Jeg var på universitetet i Lahore i Pakistan høsten 2008, helt ved grensen mot India. Jeg var invitert for å gi en workshop i peace journalism. I pausen treffer jeg en student fra Nepal. Vi snakker om voldelig og ikke voldelig konfliktløsning. En av dem vil gjerne snakke med meg om sine erfaringer. Han heter Binod og virker som en sympatisk ung mann. Jeg skjønner at han har hatt en nær tilknytning til maoistgeriljaen som i et tiår har drevet geriljakrig i Nepal. Det viser seg at faren i alle år har vært kommunist og et forbilde. Nok en ung mann jeg kan identifisere meg med, rett fra begivenhetens sentrum. Vi utveksler erfaring om idelogi og ikkevold. Jeg skjønner at han vil formidle at han har sett nok vold.

Jeg skal videre til Nepal på min rundreise i Asia. Jeg vet at maoistene nettopp sensasjonelt hadde vunnet valget. Et maoistparti som har vunnet et demokratisk valg? Det vekker mitt journalistiske instinkt og jeg spør Binod om han kan formidle kontakter slik at jeg kan kombinere undervisning med litt journalistikk. Det blir en reportasje i Klassekampen[5].

Det var en internasjonal sensasjon da Nepals maoistparti CPN vant valget i april 2008 og dannet en koalisjonsregjering etter å ha blitt det klart største partiet i den nyvalgte, midlertidige grunnlovgivende forsamling med 30 prosent av stemmene og 229 representanter. Det var en historisk begivenhet at et kommunistparti vant regjeringsmakt gjennom demokratiske valg etter mange års borgerkrig, der minst 12 000 mennesker har mistet livet. Det nest største kommunistpartiet, CPN (UML), fikk 22 prosent av stemmene og 108 representanter, og inngikk også i regjeringsgrunnlaget. Flere mindre kommunistpartier ble også representert i det nye parlamentet. Det største opposisjonspartiet, Nepals kongressparti, fikk 23 prosent av stemmene og 115 mandater. Komunismen som ide har åpenbart en tiltrekningskraft på fattige folk på landsbygda, men kan det være et demokratisk styringsalternativ?

Det ble skrevet historie da den grunnlovgivende forsamlingen den 28 mai i 2008 avskaffet kongedømmet og erklærte landet for republikk. Kongen fikk 15 dager på seg til å forlate slottet som skulle gjøres om til et nasjonalt museum.

Kongehuset hadde kommet i miskreditt gjennom mange års vanstyre. Det kuliminerte i en intern feide på slottet 1. juni 2001 der flere medlemmer av kongefamilien, inkludert kongen og dronningen, døde. Den avdøde kongens bror, Gyanendra, overtok tronen etter massakren. Han avsatte regjeringen og tok full kontroll 1. februar 2005. Dette ga maoistenes opprør vind i seilene. Veien mot demokrati startet for alvor da maoistene innførte en tre måneders ensidig våpenhvile i september 2005 for å få i gang forhandlinger.

Nå skulle dette bli en komplisert prosess med mislykkede forhandlinger om en ny grunnlov. Det store spørsmålet var om maoistene ville underlegge seg et reelt demokratisk regime og respektere resultatet om de tapte neste valg.

Selv om borgerkrigen er over er Nepal preget av en rekke minoritetsgruppe som fortsatt driver væpnet motstand. Spesielt er situasjonen alvorlig blant Tharu-minoriteten i Tarai, der væpnede grupper driver geriljakrig i grensetraktene mot India. Konflikten er sensitiv fordi tahruene bor på begge sider av grensen mot India.

Det er generell enighet blant pressefolk at det står bedre til med pressefrihet og ytringsfrihet enn på mange år, men fortsatt forekommer det trusler og overgrep mot journalister. Det har skjedd drap på journalister som er uoppklart og maoister er mistenkt for å stå bak. Det nepalske journalistforbundet har krevd å få grunnlovsfestede rettigheter i den nye grunnloven.

Men regjeringens framtid avgjøres ikke i hovedstadens politiske miljø. Det var fattigfolk på landsbygda som stemte maoistene til makten. De forventer å se resultater i sine vanskelige liv og har neppe tålmodighet som varer lenger enn til neste valg. Mange av de politiske stridsspørsmålene går også tvers gjennom maoistpartiet CPN.

Jeg fikk et intervju med Janardan Sharma ”Prabhakar”, minister for fred og gjenoppbygging og medlem av maoistpartiets sentralkomite. Jeg var godt forberedt og stilte en rekke konkrete spørsmål for å få hans reaksjon på konkrete saker som anklager om menneskerettighetsbrudd fra maoistenes side, og for om mulig få innsyn i hans demokratiske sinnelag. Han svarte godt og reflektert og virket forankret i et demokratisk tankesett.

Han sa han heller vil ha en koalisjon framfor en ettpartistat for å få til en reell forsoningsprosess. Jeg spør hvordan maoistene skal unngå at deres politiske eksperiment skal ende opp med et totalitært regime. Han svarer med glimt i øyet at partiet skal lage en ny verdenssensasjon ved å vise at det skal lage en sosialisme som ikke er totalitær. Maoistene måtte gå året etter at jeg var der, de aksepterte et parlamentarisk nederlag framfor å klynge seg til makten med vold og diktatur, som så mange kommunistpartier i historien før dem. Kampen for å få en bærekraftig grunnlov har gått tregt, men maoistene har akseptert politiske nederlag og har forholdt seg lojalt til det parlamentariske spillet. Ny grunnlov ble vedtatt i september 2015 fire måneder etter at ett stort jordskjelv rammet brutalt, 8500 drept og 21 000 såret. Men maoistene ser ut til holde sin demokratiske sti ren. I 2016 er mitt intervjuobjekt Janardan Sharma igjen tilbake i regjeringen, denne gangen som energiminister. Geriljahæren på 12000 har gjennomført en frivillig avvæpning. Den nepalesiske venstresiden har alltid vært splittet. I 2017 gikk Sharm i spissen for å slå sammen de største kommunistpartiene til ett parti. Det ble regjeringsskifte flere ganger og maoistene har respektert spillereglene. Kanskje finnes det en mulig framtid for en demokratisk sosialisme?

[1] Layne, Joseph Ewatt (2014). We move tonight. The Making of the Grenada Revolution. Grenada Revolution Memorial Foundation, s.191-197.

[2] Funnene fra denne forskningen er nærmere beskrevet i Ottosen, Rune (1994) Mediestrategier og fiendebilder i internasjonale konflikter. Norske medier i skyggen av Pentagon. Oslo: Universitesforlaget

[3] Ottosen, Rune og Westlie, Bjørn (1989). Hvordan Klassekampen ble dagsavis. Eller hvor ingen kan starte en dagsavis i Norge uten en fanatisk vilje til å lykkes. I Tverd, Terje (red.) ml. Oslo: Ad Notam forlag

[4] Sitert fra O´Shaughnessy, Hugh (1984) Grenada: An Eyewitness Account of the U.S. Invasion and the Caribbean History That Provoked It.New York: Hamish Hamilton.

[5] Se Ottosen, Rune (2008) Tror veien fram i Nepal blir kronglete i Klassekampen 20. november 2008.’