Julian Assange, ytringsfriheten og maktens sanne ansikt

Foredrag på Cinemateket i Trondheim 10. september 2019

Julian Assange er en det ikke er mulig å stille seg likegyldig til, elsket og hatet, foraktet og beundret. Her er det virkelige avhengig av øyet som ser. Jeg har også mine betenkeligheter ved deler av Wikileaks og Assanges virksomhet. Hele spørsmålet om publisering av hemmeligstemplet informasjon gjennom massive lekkasjer åpner opp en serie av dilemmaer og etiske problemstillinger som må tas med den største alvor. Men jeg kommer til å legge mindre vekt på det i dette innlegget. Jeg vil her først og fremst se vil se striden rundt Assange i et ytringsfrihetsperspektiv. Jeg stiller meg undrende den manglende empatien med en mann som er i åpenbart dårlig forfatning med store helseproblemer samtidig som han har en reell trussel om å tilbringe resten av livet i fengsel hengende over seg.

Det er umulig å forstå hele sakskomplekset rundt Julian Assange uten å se det i kontekst med medienes dekning av kriger og konflikter spesielt og ytringsfrihetens vilkår generelt. Vi har nettopp sett på en film om dronekrigføring. Moderne krigerføring er ikke som første og andre verdenskrig og senere kjente kriger som Vietnamkrigføring. Det er ikke aller kriger som kjempes på slagmarker med store styrker, tanks og store mengder soldater. Vi har riktignok fortsatt kriger som den pågående i Syria der vi fortsatt kan se bilder av slagmarker utbombede hus og soldater i kamp. Men moderne krigføring er mye mer sofistikert der droner sendes uten at vi får synlig kjennskap til det slik vi nettopp har sett.

Det er nå femten år siden amerikanerne utførte det første kjente droneangrepet. Et ubemannet fly skjøt en rakett mot en bil og drepte seks antatte terrorister i Jemen. I årene etterpå er det utført over fire tusen amerikanske droneangrep i Afghanistan, Pakistan, Somalia og Jemen, Libya og Syria. Dødstallene er usikre, men det regnes med at minst 7000 mennesker er drept i disse fire landene i USAs ”krig mot terror”. I tillegg sprer doreteknologien seg i raskt tempo til andre land. Nå har mer enn 25 land tilgang til militær droneteknologi. Også ikke statlige aktører som den Iran-støttede Hizbollah skal ha brukt droner i Syria.

Angrep med droner i et annet land er ett åpenbart dilemma med tanke på folkeretten. Forholdet mellom suverene stater reguleres av folkeretten, og omfatter FN-traktaten og andre internasjonale avtaler som statene har forpliktet seg til å oppfylle. En sentral del av folkeretten handler omhandler ulike regler for krigføring. Ved bruk av droner som våpen rettet mot mål utenfor ditt eget lands grenser må det grunnleggende spørsmål stilles: Er det brudd på folkeretten å bruke ubemannede luftfartøy for å drepe antatte terrorister, og samtidig skade eller ta livet av uskyldige sivile i et land langt borte? Dette prinsipielle spørsmålet blir svært sjelden reist i nyhetsjournalistikken. Det kan også spørres om det å drepe medlemmer av en terrororganisasjon blir å anse som en henrettelse uten lov og dom. Så lenge det ikke er erklært krigstilstand mellom de berørte landene hevder sentrale folkerettseksperter at det også er i strid med folkeretten. Alle synes å være enige om en sak: Droner kommer til å bli en sentral del av moderne krigføring i uoverskuelig framtid. Og allerede mens dagens ubemannede angrepsvåpen diskuteres reiser en ny problemstilling: Neste generasjons droner, såkalte ”killerrobots”, utvikles og testes. Her handler det om helautomatiske droner som ikke fjernstyres av mennesker. De opererer på egen hånd og tar egne avgjørelser om våpenbruk basert på forhåndsprogrammert informasjon. Harvard Law School har sammen med Human Rigths Watch med bakgrunn i en rapport til FN fra 2015, foreslått et preventivt internasjonalt forbud mot ”killer robots” . En sentral del av moderne krigføring er såkalt cuberwar de4 hemmelige planer om rasering av infrastruktur gjennom hacking er sentralt. Nylig la en varsler fram oppløsninger om at USA i den pågående strid med Iran har planene klar for i ett slag å lamme det iranske samfunn med forferdelige konsekvenser for sivilebefolkningen. Siden dette ikke gjøres kjent for offentligheten er vi avhengig av varselere for å finne ut hva som skjer og det er her Wikilieaks bidrar til kunnskap som eller ikke ville vært kjent for offentligheten.

Vår egen sikkerhets- og forsvarspolitikk er under stadig utvikling og tilpasset til denne nye virkeligeheten som vi får høre mer om i foredraget. Edward Sowdens avsløringer NRKs programmer om sattelitene ved Hønefoss som er viktige for USAas dronekrigføring og Bård Wormedals bøker Sattelitkrigen og Spionbasen viser at Norges bilaterale avtaler med USA via CIA og NSA er involvert i dronekrigføring selv om våre politikere ikke snakker så mye om dette. Våre politikere snakker om at det ikke er har skjedd grunnleggende endring i vår sikkerhetspolitikk, men for alle som vil se er det åpenbart at Norge på ulike måter er blitt trukket inn i USAs globale krig mot terror. Norge har siden bombingen av Jugoslavia i 1999 uten et FN-mandat deltatt i utenlandsoperasjoner med et tvilsomt folkerettslig grunnlag i Afghanistan, Irak, Libya og Syria.

Det er mer hemmelighold og nytale rundt sikkerhetspolitikk og kriger enn noen gang før. Og det er her Wikileaks kommer inn i bildet. Gjennom lekkasjer om blant annet droneprogrammet og krigføringen i Libya har Wikileaks avdekket hemmeligheter fra maktens korridorer som viser moderne krigførings sanne ansikt. Gjennom Hillary Clintons eposter har vi blant annet fått innsyn i begrunnelsen for å gå til angrep på Libya var bygget på falske premisser. Som den britiske paralamentarikerkommisjonen også har vist var det ingen reelle fare for at sivilbefolkningen skulle bli angrepet av Gaddafi styrker. Det var en propagandaløyn skapt av opposisjonen for å framprovosere et angrep. Norge bidro gjennom 588 bomber å ødelegge den libyske staten. Islamister fikk innflytelse og fortsatte krigføingen med våpen de hadde erobrett i Syria. Økt flytningstrømmer over havete er et direkte resultatav dette , men det er det inegn politiekre som snakker. Om Gjennom Stortingsbehandlinegn av Petersen-utvalget har de frikjent seg selv. Jeg skal kommende fredag sammen med mederedaktører Terje Tvedt og Tormod Heier publisere antalogien Libya Krigens uutholdelig letthet. Der vi viser at den norske bombingen av Libya var i stred med folkeretten og grunnloven med mediene som lojal støttespiller.

Siden tradisjonelle medier i liten grad klarer å få fram kompleksiteten i moderne krigføring og tradisjonelle medier på grunn av utviklingen innen mediebrasnjen får stadig mindre ressurser til å dekke krig og konflikt på en forsvarlig måte fylte Wikileaks et tomrom da den begynte sin virksomhet i desember 2006. Den tidliger hackeren Juiliann Assange lansert sitt nye nettsted som «folkets etterertningstjeneste» og tanken var å kanalisere hemmeligstemplet materiale som viste krigens sanne ansikt. Wikieaks levde de første fire årene i skyggenes dal og hadde problemer med å få oppmerksomhet rundt sine fumm. Det var først i 2010 gjennom videoene Collaeral murder at Wikileaks med ett ble kjent over hele verden da videopptak fra et amerikansk helikopter viste hvordan uskyldige mennesker inkludert journalister på jobb fra Reuter ble skutt og drept mens den interne kommunikasjonen mellom helikopter-pilotene og deres overordne viste hvor lite kvalitetssikring og respekt for menneskeliv som lå bak den folkerettstridige og grusomme krigen i Irak.

Sakens kjerne er WikiLeaks lekkasjer fra 2010 og senere av hemmelige dokumenter om USAs krigsforbrytelser og brudd på menneskerettighetene i Irak og Afghanistan. Allerede etter de første avsløringene startet USA påtalemyndigheter forberedelser for å sette Assange bak lås og slå for hans publisistiske virksomhet. Fra første stund ble det satt i gang hatefulle angrep og det ble opprettet egne nettsteder som tok til ore for å drepe Assange. I desember 2010 ble det nedlagt forbud av Obama-administrasjonen for alle statsansatte og det hele tatt lese materiale fra Wikileaks alt i januar 2011 ble det satt ned en hemmelig grand jury som forberedte en tiltale etter Espionag act. Jeg mener det er umulig å forstå den manglende støtten for Assange i dag uten å se dette bakteppe. Ingen går upåvirket fra a utfordre makten og hele det militære industriell kompleks slik Assange har gjort.

Man skal være klar over at Espionage act som Assange er tiltalt etter ble vedtatt under første verdenskrig for å håndtere faktiske spioner. Ingen president i nyere tid før Obama har brukt dette i det sivile samfunnet, rettet mot journalister og varslere for å avdekke kritikkverdige forhold som jo er den kritiske journalistikkens vesen. Dette er en lite diskutert og lite ærerike side ved Obamas presidentskap. Åtte varslere ble tiltalt og dømt for lekkasjer av offentlige interesse. Man skal være klar over at tiltale etter Espionage act er ikke som vanlige rettsprosesser. De er basert på hemmelige forhandlinger og begrenset rettigheter for den tiltalte Og med groteskt lange straffer. Skulle Assange ble dømt for alle de 17 tiltalepunktene risikerer han 75 års fengsel.

Etter flere års arbeid for å finne grunnlag for å tiltale Assange ga president Obama-administrasjonen opp. Obamas juridiske rådgivere konkluderte med at skulle man tiltale Assange måtte man også tiltale New Yorks Times og andre nyhetsorganer som hadde publisert materiale med basis i WikiLeaks-lekkasjene. Dette var ikke forenlig med First Amendment som er den viktigste juridiske garantien for ytringsfrihet og journalisters rettigheter.

Donald Trump er ikke så opptatt av grunnlovsfestede rettigheter. Etter at han flyttet inn i det Hvite Hus har han omgitt seg med rådgivere som gjerne vil ha Assange bak lås og slå. Nåværende utenriksminister Mike Pompeo la ikke skjul på at en ny tiltale mot Assange stod høyt på hans ønskeliste da han var CIA sjef (2016-2017). Dette resulterte i den hemmelige tiltalen som ble lekket rett før jul i fjor. President Trump fortsette der Obama slapp og har tiltalt 18 varslere deriblant tidligere NSA ansatte som i mai 2019b ble tiltalt for å avdekke hemmeligheter fra dronekrigføringen. Han reagerte på det store antalle sivile ofre og valgte å gå til pressen av samvittighetsgrunner. Samlet sett fører alle disse tiltalene til en såkalt chillling effekt. Selvsensur er et godt norsk begrep.

Av taktiske grunner fokuserer tiltalen nå på påstanden om at Assange har gjort seg skyldig i hacking mot amerikanske myndigheter. Den påståtte hackingen er i realiteten en vanlig teknikk som gravejournalister bruker når varslere trenger å holde sin identitet skjult. Assange var i dialog med Chelsea Manning da hun skulle varsle om grove krigsforbrytelser i Irak og Afghanistan. Han hjalp henne med å få tilgang til mer materiale med et nytt passord for å få ut mer dokumentasjon. Det vil gå for langt her å gå inn på de spesifikke juridiske formaliteter i saken.

Påstanden om hacking er spredd i mediene på grunn av misvisende tittel i pressemeldingen fra det amerikanske justisdepartementet (DOJ). En ting er at ukritisk gjengivelse av påstanden er slett journalistisk håndverk. En annen ting er at det er urovekkende at journalister som gjengir denne desinformasjonen ikke skjønner at de undergraver sin egen rettsikkerhet. Neste gang er de selv som kan bli rammet av tvilsomme virkemidler fra påtalemyndighetene.

Spørsmålet om hacking har blitt grundig belyst i en forholdsvis fersk rettskjennelse i en distrikstsdomstol i New Yorket etter søksmål fra det demokratiske partiet mot russiske myndigheter, Assange og Wikileaks for derese rolle ved å spre eposter fra Hillary Clinton i opptakten til presidentvalgkampen i 2016. Dommeren John G. Koeltl slår fast at det er bevist at Russland stod bak tyveri av dokumenter, men at det ikke finnes noe bevis for at Assange og Wikikeaks har noe med hackingen å gjøre. Dommen slår videre fast at det ikke er forbudt å publisere materiale som andre har skaffet til veie på ulovlig vis. Assanges fiender går sjelden inn på innholdet i dette publiserte materiale. Derfor er det svært interessant at denne ferske dommen slår fast at det «udiskutabelt» at dette materiale innholder saker av at offentlig interesse. I dommen heter det at å straffe Wikileaks for dette ville bryte med grunnlovens beskyttelse av pressefriheten og forutsetningene for kritisk journalistikk.

Hvis Wikieaks ble dømt for å publisere dokumenter som omhandler Det demokratiske partiets økonomiske forhold og valgkampstrategi bare fordi partiets selv kaller det hemmelig så vil dette kunne ramme aviser og andre medieinstitusjoner heter det i dommen.

Dersom Wikileaks hadde blitt dømt for dette slår dommen fast at dette ville ramme «alle journalsiter som publiserer artikler basert på stjålen informasjon til medskyldige i tyverier. Dette vil potensielt ramme mange som publiserer materiale skaffet til veie av varslere som vil avdekke kritikkverdige forhold og ulovligheter som korrupsjon og maktmisbruk.

Epostene til Hillary Clinton avdekke flere tilfeller av grov manipulasjon av den interne nominasjinsprosessen i det det demokratiske partiet som blant annet ville svekke Bernie Sanders kandidatur. Dommen slår fast at det er av offentlige interesse å gi allmenheten innsyn i det som skjer bak lukkede dører i de politiske partiene.

Denne dommen er uhyre viktig av prinsipielle grunner og ifølge Ytringsfrihetsorgansiásjonen Freedom of the Press er dommen ikke bare en seier for Wikileaks men «for alle journalister» (KK 15.8 2019)

Det underlige er at bortsett fra en artikkel i avisen Klassekampen har norske medier ikke gjort denne dommen kjent for sine lesere. Det betyr at de samme journalistene som har drevet svært kritisk dekning av Assange ikke viderebringer sentrale opplysninger som går mot deres egen analyse.

Storbritannia har Julian Assanges skjebne i sine hender. I januar/februar skal en britisk domstol ta stilling til utleveringsbegjæring fra USA. Det har i det siste vært snakket om de stolte tradisjonene for ytringsfrihet i England som har røtter i Magna Carta. Vi skal ikke ha illusjoner om at verdier som pressefrihet og ytringsfrihet er sikret en gang for alle. Nye regler gjør det vanskelig å drive kritisk journalistikk. Medier som planlegger publisering materiale som potensielt truer rikets sikkerhet plikter nå å forelegge dette materiale for de hemmelige tjenester før publsiering. Dette gjør det praktisk nesten umlig å drive undersøkende journalsitikk på dette området.

Det er akkurat nå et helt åpent spørsmål om Assange vil bli utlevert eller ikke. Pressefriheten er under press i global målestokk. Antall land som regnes som sikre å arbeide i for journalister er synkende. Presset fra autoritære regimer mot frie medier øker, også i land i Europa som har vært regnet som stabile demokratier, for eksempel Italia, Ungarn og Polen.

I land som Tyrkia er journalister i dag rettsløse og fritt vilt. I land som Russland er det ingen reell pressefrihet. Nye demokratier som Polen og Ungarn har demokratiske tilbakeslag med utilslørte angrep på domstoler og uavhengige medier. Italia er det landet som har høyest økning i bekymringmeldinger til Europarådet for angrep på journalister og medier.

På listen til Reportere uten grenser ligger USA og Storbritannia på henholdsvis 48. og 33. plass over land med best pressefrihet. Norge ligger på første plass på den samme rankingen. Vi må nå leve opp til forventningen ved å vise at vi forsvarer pressefrihet i handling, ikke bare i ord. Etter mitt og Norsk PENs søk er det å stå opp for Julian Assange et viktig ytringsfirhetssplrsmål.

Hvis USA får gejonnslag for å får publisister arretestert og utlevert til urimelige lange fengselesstraffer for å avdekke maktens sanne ansikt – må vi spørre hvem. I stedet for å snakke om hovedsaken: Mulig lang fengselsdom for publisering av avsløringer om krigsforbrytelser og overgrep i Irak og Afghanistan vil man heller snakke om usympatiske sider ved Assange og problematiske sider Wiklieaks som organisasjon. Norske journalister og medier må våkne og se hva som står på spill. Hittil er det liten vilje blant norske journaliser og redaktører til å se de prinsipielle sidene av denne saken. Det virker som Assanges skjebne er noe ubehagelig man ikke vil ta i. Det er viktig å minne om sakens realiteter.

Assange har siden 2012 til han ble fengslet 11. april i år levd i asyl i den ecuadorianske ambassaden i London. Det blir harselert med hans forhold til katten sin og påstått dårlige hygiene. Hvordan ville vi selv taklet å sitte isolert i et lite rom i 7 år. Britiske myndigheter har nå arrestert ham han sitter i et høyrisikofengsel under påvente av behandling av utleveringsbegjæring til USA. Opprinnelig ble Assange fengslet i London fordi svenske myndigheter ville avhøre ham i en sak der han var beskyldt for seksuelle overgrep mot to kvinner. Siste hinder ble å overtale Ecuadors president Lenin Moreno til å oppheve Assanges politiske asyl. Ecuador har nå blitt premiert med store lån og økonomiske fordeler fra USA og IMF. Myndighetene i Ecuador arresterte den svenske statsborgeren og dataeksperten Ola Brini samtidig med at Assange ble fraktet ut av ambassaden. Brinii er nær tidligere samarbeidspartner med Assange. Først i juni etter tå måneders fengsling ble han løslatt.

De mange underlige omstendighetene rundt tiltarrestonen av Bini bærer preg av at dette er en del av en global aksjon. Dette bør bekymre tilhengere av global ytringsfrihet og retten til fri flyt av informasjon over landegrensene.

Det som ligger til grunn for den nåværende tiltalen fra amerikansk myndigheter har inegn ting med den svenske sakenå gjøre og er uteleukkende er knyttet til spørsmål om ytringsfrihet. Derfor har Norsk PEN i en uttalelse uttalt at arrestasjonen og en eventuell utlevering av Assange vil være et angrep på ytringsfriheten. Sammen med alle presseorganisasjonene overlevert Norsk PEN i mai en protest til den britiske ambassaden mot en mulig utlevering av Assange til USA.

PEN International i London som representerer PEN-sentre i over 100 land over hele verden har motsatt seg utlevering i en egen uttalelse.

Ved siden av påstandene om hacking er det beskydlningen mot Assange om seksuelle overgrep mot to svenske kvinner som har kastet skygger over Assange og bidratt til de negative holdningene mot ham.

Her må vi for det første slå fast at Assange ikke er dømt for noe i den saken og han er som alle andre uskyldige til det motsatte er bevist.

Det er så mange underlige sider ved denne saken at det kan stilles spørsmål om hele saken holdes ved like nettopp for å skape negativitet rundt Assange. Følgende fakta er udiskutable og godt belyst saken dokumenter siden offentlighetsloven også gjelder for politietterforskning i Sverige. Dette er ikke en klassisk voldtektssak og det omdiskuterte sakene er om bruk av kondom under et frivillig samleie. Det er mulig at Assange har et dårlig kvinnesyn og ikke har behandlet kvinner han er sammen med bra, men det er underlig at . saken har vært versert i rettssystemet i Sverige og Storbritania i syv år uten at det foreligger noe annet en mistanke som etterforskes. Siden dette åpenbart ikke er snakk om noen klassiske voldtekt kan man spørre seg om ikke denne saken hadde blitt henlagt under normale onmstendigheter. Assange har aldri nektet å la seg avhøre, emn han har iikke villet dra til Sverige fore avhør av frykt for utlevering til USA. Man kan spørre seg om det som nå skjer med ham viser at den frykten er berettiget.

Gravejournalisten Stefania Maurizi jobber for den italienske avisen La Repubblica. Hun har jobbet med alle hemmelige dokumenter som WikiLeaks har publisert, og har samarbeidet med Glenn Greenwald for å avsløre Snowden-filene om Italia. Hun har søkt innsyn i svensk og britisk rettssystem for å få tilgang til alle saken dokumenter. Hun har avdekket at det er briske domstoler som har frarådet svenske myndigheter å dra tik London for å avhøre Assange og derned avslutte retsprosseen. Hvilke motiver har de for å holde denne saken gående på ubestemt tid annet enn å ha en opprettholde som er egnet til å skade assange omdømme.

Vi må holde fast ved at rettsforfølgelsen av Assange skyldes de opprinnelige lekkasjer av hundretusener av dokumenter som avdekker krigsforbrytelser og menneskerettighetsbrudd. De som er ansvarlige for slike overgrep vil helst holde det skjult for omverdenen, og ingen av der som er skyldige i disse forbrytelsen har blitt atraffet

Det var dette Chelsea Manning fikk merke i all sin gru da hun ble arrestert etter at hun av samvittighetsgrunner lekket hemmeligstemplet materiale fra sin stilling i forsvaret i 2010. Hun visste hva hun gjorde og hva hun risikerte. Hennes møte med det amerikanske rettssystemet bør være en tankevekker for alle som nå sitter stille i båten uten å reagere på rettsforfølgelsen av Assange.

Chelsea Manning var ansatt i US Army som analytiker da hun ble arrestert i mai 2010 i Irak, mistenkt for å ha overlevert gradert informasjon til nettstedet WikiLeaks. Hun ble dømt til 35 års fengsel etter å ha blitt tiltalt etter spionparagrafen i amerikanske militærlovgivning. Etter å ha sonet 7 år under det som av FNs torturombud har omtalt «umenneskelig behandling» ble hun benådet av president Obama i 2017. Hun ble arrestert på nytt 8. mars i år for å nekte å la seg avhøre i en storjury i saken som var under oppbygging mot Assange.Hun betaler nå skyhøye dagsbøter og kan sitte i fengsel på ubestemt tid fordi hun fastholder sine prinsipper

Det er et skjebnefellesskap mellom Assange og Manning. Det var de som sammen gjorde at verden fikk øynene opp for krigens massive sivile omkostninger for folket i Afghanistan og Irak. I begynnelsen skjedde publisering av dette materialet i samarbeid med ledende medier over hele verden. New York Times, Le Monde, El Pais, Der Spiegel og andre dro veksler på dette materialet gjennom samtidig publisering av stadige nye avsløringer. Samarbeidet var basert på gjensidig tillit og med avtale om felles publiseringsdato slik at alle de involverte publikasjonene kunne drive kikldekritisk granskning og etiske vurderinger. Den største feilen Wikileaks gjorde var at de brøt avtalen i 2011 og gjennomførte en ny større lekkasje som satte sine samarbeidspartnere i et vasnkleig lys ved at de ikke fikk tid til å kvalitetsikre materiale

Assange mottok i tiden etter de første avsløringene en rekke prestisjefylte priser fra blant annet Le Monde og The Economist for sine journalistiske bragder. Disse bragdene blir stående i pressehistorien uavhengig av hva som nå skjer. Man kan lure på hvorfor alle de journalistene som hyllet ham da, nå ikke finner grunn til å forsvare hans menneskerettigheter.

Aftenposten fikk via andre kilder enn Assange tilgang til det samme materialet og publiserte mange kritiske saker. Jeg har gjennom min egen forskning vist at dette bidro til å endre Aftenpostens Afghanistan-dekning i en mer kritisk retning. Aftenposten publiserte en rekke artikler og mottok i 2011 Schibsteds pris for undersøkende journalistikk for dette. Det er det ikke mange som snakker høyt om i dag.

At ikke Aftenposten nå tydeligere står opp for Assange er underlig. Det er ikke vanskelig å forstå den negative reaksjonen fra Aftenposten og de andre mediene som brøt samarbeide med WikiLeaks i 2011 etter at WikiLeaks slapp en ny pakke varsler uten å forberede sine samarbeidspartnere i etablerte medier.

Norsk PEN ser det ikke som sin oppgave å forsvare Assange i ett og alt. Når Assange gjør noe kritikkverdig skal han selvsagt få berettiget kritikk, men kritikken må være basert på dokumenterte fakta. Og det går an å ha to tanker i hodet, Kritisere Assange når det gjør noe kritikkverdig og forsvare Assange når han står i fare for å bli utlevert til USA og rettsforfulgt for sin publisistiske virksomhet.

Assange er uskyldig til det motsatte er bevist.. Uansett er det ikke grunnlag for å framstille Assange generelt som prorussisk, eller støttespiller for Putin. WikiLeaks har hatt sine egne avsløringer av Putins regime gjennom omfattende lekkasjer.

De godt dokumenterte bruddene på Assanges menneskerettigheter er påvist fra flere kilder i FN-systemet. FNs arbeidsgruppe mot vilkårlig fengsling avgjorde i 2015 at Assange var utsatt for vilkårlig fengsling. FNs høykommisariat for menneskerettigheter forsvarte nylig Assange sin rett til å forlate den ecuadorianske ambassaden før han ble arrestert.

FNs uavhengige menneskerettighetsekspert Alfred D. Zayas har kommet med en viktig prinsipputtalelse til støtte for varslere. Da Chelsea Manning ble benådet uttalte han at hennes varsling var et viktig bidrag til demokratiet og at det hennes varsle tjente menneskerettighetene. Etter at Assange ble arrestert har FNs spesialrapporter for utenomrettslige henrettelser Agnes Callamard uttrykt bekymring på Twitter for Assanges.

Vi som står opp for Assange og mot hans utlevering er i godt selskap med alle de andre rundt om i verden som ser alvoret i denne saken – vi lever i tid der ytringsfrihet og rettsikkerhet er under press.

• Varsling er en sentral del av Norsk PENs norske prosjekt. I PEN ser vi en nøye sammenheng mellom rettsvern for varslere og ytringsfrihet. Derfor ga vi Edward Snowden Ossietzkyprisen i 2016 for hans varsling om den amerikanske etterretningstjenesten. Snowden har avdekket NSAs massive globale overvåking. VERIZON (telefontapping). Mye av dette viste seg være i strid med amerikasnk lovgivning

• PRISM (alle store nett-leverandører: Microsoft, Google, Facebook, YouTube og Skype, etc.: avtaler med NSA og britisk overvåkn.)

• BOUNDLESS INFORMANT (NSAs datasporerprogram)

Snowden er i eksil i Russland og risikerer å bli tiltalt etter de samme spionlover som Chelsea Manning ble. Han har sagt at han returnerer til USA hvis han får løfte om en rettssak i ordinær rett for åpne dører. Snowden selv ser skjebnefelleskapet mellom sin sak, Chelsea Manning og Julian Assange. Da Assange ble arrestert uttalte han: «Assanges kritikere kan juble, men vi lever i en mørk tid for pressefriheten».

Hvorfor denne berøringsangsten med Assange saken i norske medier. En hendelse Bergen i augsut er egnet til å belyse det hele.

Norsk PEN protesterer mot sensur av kunstutstilling i Bergen

Den 3. august ble en utstilling om assange-saken av gatekunstneren AFK og et kunstkollektiv i Bergen fjernet fra lokalene til Media City i Bergen som huser fire store medibedrifter med mange journalister som har sin daglige arebidaplass her. Norsk PEN mener at dette var et anslag mot den kusntneriske friheten og et tilfelle av sensur av et kunstverk. Opprinnelig var det avtalt at AFK skulle ha utstillingen #WeAreMillions i Media Citys lokaler i tre uker. Utstillingen har et fokus på situasjonen til WikiLeaks-grunnlegger Julian Assange spesielt og pressefrihet generelt, belyst gjennom en rekke plakater. AFK fikk beskjed fra Entra som eier bygningen om å fjerne utstillingen med frist 2. august, to uker fø avtalt tid. AFK ønsket ikke å etterkomme dette, men tilbød dem som ønsket å fjerne utstillingen plass på utstillingsveggen til å begrunne hvorfor. Representanter for Compass Group som drifter det aktuelle området sier i en SMS til NRK Hordaland: «Vi må innrømme at vi ikke forutså disse reaksjonene, men etter at Entra har mottatt en del reaksjoner fra byggets leietakere har vi blitt enige om å ta utstillingen ned tidligere enn planlagt». Her innrømmes det at man har gitt etter for press. Spørsmålet er fra hvem? Mange spor går i retning av journalister som jobber i en av mediebedriftene men fortsatt er ikke dette dokumentert

Norsk PEN intervenerte og ba om at utstillingen settes opp igjen i tråd med avtalen med kunstneren. Norsk PEN har bedt leietakeren/leietakerne som har krevd utstillingen fjernet om stå fram og begrunne hvorfor.

Norsk PEN ber personen(e) som fjernet utstillingen om å stå fram og begrunne sin handling. Det er underlige at journalister som burde være opptatt av romslighet og ytringsfrihet ikke tåler å se på en utstsilling i tre uker som de er uenig i.

En rekke mediebedrifter har lokaler i Media City. Noen må vite hvem som har tatt initiativ til å fjerne utstillingen. Kollektiv selvsensur om ansvarsforholdet er i seg selv problematisk. Hvis ledelsen i disse mediebedriftene aksepterer sensur i sitt eget kontorlandskap er det grunn til å se mørkt på vilkårene for ytringsfrihet i Norge i tiden som kommer.

Måten Assange blir behandlet viser etter mitt syn at det er makten som slår tilbake. Norske medieer utfordrer sjelden norske myndighetere på omrpder son krig og sikkerhetspolitikk.

La oss trappe opp kampen mot utlevering av Julian Assange både av hensyn til ham selv, men også som en del av kampen for ytringsfrihet.