Kollaps i Afghanistan: Har vi ikke lært?

Jeg hadde en kronikk i Klassekampen 21. august om forslaget om å sende soldater til Mali i lys av erfaringene fra Libya-krigen. Her er en lengre tekst om samme tema:

Afghanistan-kollaps og Libya-fortrengning:

Har vi ingenting lært?

Av Rune Ottosen, professor emeritus OsloMet - storbyuniversitet

NATOs militære nærvær i Afghanistan over 20 år endte i kollaps og ny makt til Taliban. I slutten av juli var det ti år siden de norske pilotene vendte nesen hjem fra Libya. Etter å ha sluppet 588 bomber og bidratt til et Libya i kaos har dette blitt en verkebyll i vår nasjonale bevissthet som vi helst ikke snakker om. 

Derimot har det vakt en viss oppmerksomhet at Norge har sagt ja til å sende soldater til Mali for å bidra til en fransk pågående aksjon mot islamister der. At det er sammenheng mellom vår krigføring i Libya og behovet for å «rydde opp» i Mali snakkes det lite om. Et enstemmig Storting sluttet i mars 2011 opp om forslaget om å sende piloter til Libya. Dette var en oppfølging av FNs sikkerhetsråds resolusjon 1973 som vedtok å opprette en flyforbudssone for å beskytte sivilbefolkningen i Benghazi mot et fryktet angrep fra Muammar al-Gaddafi. Det ble fra de fleste partilederne i Stortinget den gang uttrykt frykt for et nytt «Rwanda» og FN-prinsippet om Responsibility to protect (R2P) skulle nå prøves ut i praksis. NATO overtok det som skulle være et forsvar av sivilbefolkningen og bidro til en angrepskrig som endte med regimeskifte og en utenomrettslig henrettelse av Gaddafi i oktober 2011. 

 I boken Libya. Krigens uutholdelig letthet, som jeg redigerte sammen med Tormod Heier og Terje Tvedt, konkluderer professor Geir Ulfstein med at «Norge brøt folkeretten i Libya». Den kaotiske virkeligheten i dagens Libya og i deler av Nord-Afrika, med statens sammenbrudd, flyktningestrømmer, fremvekst av militant islamisme og stadige overgrep og brudd på menneskerettighetene, henger sammen med norsk og alliert krigføring i 2011. 

Morten Bøås, forsker ved NUPI, skriver i samme bok at islamister fra Mali som var leiesoldater hos Gaddafi tok med seg sine våpen tilbake til Mali og bidro til opprør og uroligheter i etter kollapsen i Libya. De negative regionale bivirkningene av NATOs bombing bidro til islamistenes framgang, som igjen førte til at franske styrker rykket inn i Mali i 2012. Norge sa tidligere i år nei til en fransk henvendelse om å bidra militært, men nå har altså Arbeiderpartiet snudd og sikret flertall på Stortinget sammen med Regjeringen. Ifølge NTB begrunner Anniken Huitfelt Arbeiderpartiets snuoperasjonen med at dette kun er et lite styrkebidrag. I Dagsnytt 18 minnet Bøås oss om at Norge bidro til å bombe Libya «sønder og sammen» og han støttet et norsk styrkebidrag, noe han utdyper i Klassekampen Det er jeg uenig i, men hans begrunnelse om at europeere som har rotet det til i Mali også bør rydde opp er mulig å forstå. Etter mitt syn burde Norge kun bidra til militære operasjoner med klart FN-mandat etter katastrofene i Afghanistan, Libya og Syria.

Den britiske parlamentarikerkommisjonen fra 2016 konkluderte i sin Libya-utredning med at angrepet på Libya ble startet på et feilaktig beslutningsgrunnlag, mangelfull etterretning og et overdrevet trusselbilde. En slik selvkritisk refleksjon manglet da norske politikere 2. april 2019 diskuterte Libya-utvalgets innstilling. Bjørnar Moxnes fra Rødt (som ikke var på Stortinget i 2011) var den eneste politikeren som i debatten viste til den britiske utredningen. Det ser ikke ut til at norske politikere vil ta innover seg konsekvensene av norsk krigføring i Libya. I den samme debatten i Stortinget sa Anniken Huitfeldt (A), leder i utenriks-og forsvarskomiteen, fra talerstolen: «Norske styrker gjorde en meget god innsats i Libya. De militære målene ble nådd. Dette viser hvor dyktige folk vi har i det norske forsvaret. De fortjener en takk fra oss som bestemte oss for å sende dem ut for å delta i en operasjon med et FN-mandat». Ingen kan klandre de norske pilotene for å følge opp et Stortingsvedtak. Men Anniken Huitfeldt har ikke et kritisk ord om at Norge har bidratt til en ødelagt stat i Libya, og gir nå grønt lys for å sende nye soldater til et nytt militært eventyr. Det er i denne sammenheng interessant å lese intervju med Robert Mood (tidligere generalinspektør i Hæren) Klassekampen 28. juli som etter tilbaketrekningen fra Afghanistan sier at norske politikere mangler evne til å ta ansvaret for de militære operasjonene de setter i gang. Han sier også: «Både Irak, Libya og Afghanistan er i sum egentlig fadeser».

Noe av det mest skuffende er at heller ikke var en åpen debatt i Stortinget forut for beslutningen om å sende soldater til Mali. I boken Stortinget og den lange krigen 1991-2021, redigert av Micheline Grung og Tormod Heier er det mange gode bidrag fra jurister, folkerettseksperter og statsvitere som tar til orde for en lovendring for å sikre bedre konstitusjonell kontroll over norsk deltagelse i nye kriger. Jeg har selv et bidrag i boken om medienes rolle.

Også Harberg-utvalget på Stortinget konkluderte våren 2021 med flere forslag om å styrke Stortingets stilling i vedtak som angår utenlandsoperasjoner. Det vises blant annet til praksis i våre nordiske land der nasjonalforsamlingene har det avgjørende ordet om krigsdeltagelse. Utvalget mener dagens regler for norsk deltakelse i militære operasjoner utenlands er «uklare og lite anvendelige». Utvalget skriver blant annet: «For å sikre demokratisk legitimitet mener utvalget at det kan være tilrådelig at regjeringen, i tillegg til å konsultere, påser at beslutninger om å delta i militæroperasjoner i utlandet har klar parlamentarisk forankring». Det bør bli et tema i valgkampen at Arbeiderpartiet nok en gang sikrer stortingsflertall sammen med Høyre, mot viljen til SV, Rødt og Frp, for å sende soldater til  utlandet uten en åpen, grundig debatt i Stortinget. Frp er mot å sende styrker, men vil ikke innkalle Stortinget for å diskutere det. Da kan man spørre hvor mye den tilsynelatende enigheten i Harberg-utvalget er verdt.