Libya-utedningen og medienes ansvar

Jeg har skrevet en kommentar om Libyautredningen i fagbladet Journalisten 14. september 2018.

Det er ikke hverdagskost at Norge slipper nærmere 600 bomber over et land i Afrika, så dette bør føre til en grundig kritisk debatt. Også journalister bør utsettes for kritikk siden journalister og medier åpenbart var, og er, viktige aktører i det offentlige ordskifte.

Nå er mediene selv bare i begrenset grad tema for utvalgets arbeide. Men det lille som nevnes, slår fast at mediene var en pådriver for bombingen, snarere enn kritisk motvekt. Som utvalget skriver: «I denne perioden publiserte flere norske aviser ledere og kronikker som argumenterte for at Norge hadde et ansvar for å stanse Gaddafis brutale framferd i Libya».

Men også blant mediene fantes kritiske motstemmer. Aviser som for eksempel Klassekampen, Dagsavisen og Ny Tid, bidro til en motvekt. Det er underlig at utvalget hverken kommenterer eller viser til NRKs Brennpunkt om Libya i 2013 – selve flaggskipet i undersøkende journalistikk om Libya-bombingen. Her sier flyverne selv at mange mål ble plukket ut av dem selv fra stor høyde.

Hvordan utvalget da kan være så sikre på at bombingen var forsvarlig, synes merkelig. Norske medier har nå en enestående anledning til å bøte på sine tidligere unnlatelsessynder ved å bruke utvalgets store mengde av informasjon til å gripe dypere inn i mange av problemstillingene som dukker opp i kjølvannet av utredningen.

Mandat og innretting

Det burde etter min mening stilles spørsmål ved utvalgets innretting, mandat og sammensetting: SV foreslo lenge før utvalget ble satt ned at det burde skje en granskning av Libya-bombingen. Dette ble avvist av Stortinget inntil Godal-utvalget la fram sin rapport om Afghanistan. Den var kritisk, tydelig og god og førte til at de folkevalgte ble presset til å starte en utredning om Libya.

Libya-utvalget fikk et begrenset mandat. Man skulle se på prosessen, men ikke vurdere de åpenbart katastrofale langtidsvirkningene. At utvalget ble ledet av en tidligere utenriksminister som selv ønsket at Norge burde delta i invasjonen i Irak, gir ikke akkurat håp om en kritisk og uavhengig utredning. Da Jan Petersen etter å ha lagt fram utredningen og deltok i Dagsnytt 18, hørtes han da også mer ut som en Høyre-politiker enn en uavhengig utvalgsleder.

Mangel på kritiske stemmer

Det er påfallende at ikke utvalget henviser konkret til den offentlige debatt som har vært om Libya, blant annet initiert av Terje Tvedt i Nytt Norsk Tidsskrift og Aftenposten i 2015. Dette viktige innspillet er ikke nevnt eller henvist til.

Ola Tunanders kritiske bok Libyakrigenmå ha vært lest, siden den står nevnt i en fotnote. Da er det underlig at mange av de kritiske fakta Tunander bringer til torgs ikke blir omtalt. Ola Tunander skriver i sin bok at det under bombekaoset ble foretatt rasistisk motivert vold mot etniske afrikanere fra grupper og milits som støttet opprøret mot Gaddafi.

I 2012 meldte FNs flyktningorganisasjon at over 10 prosent av befolkningen hadde flyktet fra Libya, først og fremst sorte afrikanere. Hvis dette stemmer, har grupper som opererte under flybeskyttelse av NATO-fly foretatt overgrep, noe det nettopp var meningen at flystøtte skulle forhindre. Faktisk framhever utvalget at NATOs mandat gikk ut på å ramme alle som begikk overgrep. Hvorfor ble det ikke vurdert å bruke militære midler for å stoppe disse overgrepene? Det som derimot skjedde var at NATO i praksis opererte som luftvåpen for opprørsmilitsen.

Utenrikskomiteen i det britiske parlamentet konkluderer i sin utredning med at angrepet ble startet ved hjelp av en propagandaløgn (på linje med påstanden fra USA om at Irak hadde masseødeleggelsesvåpen i forkant av Irak-krigen i 2003).

Det har i ettertid kommet fram at Qatar og landets spesialstyrker spilte en helt sentral rolle i planlegging av angrep og regimeskifte. Den Qatar-baserte fjernsynskanalen Al Jazeera bidro med falsk propaganda, blant annet at Gaddafi utstyrte sine soldater med Viagra for fremme effektiv voldtekt. Deler av denne propagandaen ble videreformidlet av norske medier.

Den britiske kommisjonen slår fast at det ikke var en reell trussel for et militært angrep fra Gaddafi mot sivilbefolkningen i Benghazi. Av fotnote 3 går det fram at utvalget har hatt tilgang til denne rapporten. Hvorfor løfter ikke da utvalget fram argumentene i rapporten og motsier dem hvis de har en annen vurdering? Hvis argumentene aksepteres må de vel legges til grunn i vurderingen av regjeringen og Stortingets håndtering av saken?

Utvalget skriver: «Det er derfor mye som tyder på at advarslene fra blant andre libyske opposisjonsgrupper i eksil, enkelte regionale aktører og menneskerettighetsaktivister ble akseptert uten noen form for kritisk gransking, og at de kan ha bidratt til å hausse opp trusselbildet i internasjonale medier».

Likevel klarer ikke utvalget å trekke dette inn i sin egen vurdering, men frikjenner norske politikere fordi deres bekymring for mulige sivile tap etter et hypotetisk angrep fra Gaddafi ansees som god nok grunn til å bombe.

Etter at Libya-utvalget la fram sin rapport argumenterer fortsatt sentrale norske aktører, som Jonas Gahr Støre, Jens Stoltenberg og Espen Barth Eide for at det hadde vært like galt å ikke handle som å bombe. Hvorfor stilles det ikke åpenbart kritiske oppfølgingsspørsmål om de rett og slett var ført bak lyset av propaganda?

Nå stemmer det ikke heller at det bare fantes to alternativer for Norge, enten å bombe eller stemme mot. Som utvalget selv skriver:

«Tyskland avsto fra å stemme og framhevet i sin stemmeforklaring risiko for store tap av menneskeliv og fare for en langvarig konflikt med konsekvenser for nærliggende stater. I innlegget ble det pekt på alternative måter å stoppe regimet på, primært ved bruk av økonomiske sanksjoner og ved å frata regimet tilgang til sine økonomiske ressurser».

Hvorfor var det ikke mulig for Norge å velge dette alternativet når en mektig europeisk stat som Tyskland sammen med Nederland valgte denne løsningen?

De rettslige vurderinger

Gjennomgangen av omstendighetene og etterspillet rundt FN-resolusjonene 1970 og 1973 kunne med fordel vært mer kritisk behandlet. Det brukes mange ord på å skrive at Norge handlet i samsvar med FN-resolusjonene og dermed handlet innenfor rammen av folkeretten.

Jeg har i flere sammenhenger, blant annet med henvisning til referatene fra debatten i FN, argumentert med at resolusjonen ble misbrukt av NATO til å starte bombingen. Jeg har ikke plass til å gå detaljert inn i denne på disse argumentene her.

Flere folkerettseksperter som professor Geir Ulfstein har skrevet at angrepet var et brudd på folkeretten. Ulfstein har vært innkalt av utvalget og et av hans arbeider er referert i en fotnote. Hvorfor løftes ikke Ulfsteins argumenter inn i selve utredningen?

Utvalget hevder at det ble foretatt en grundig folkerettslig vurdering av det i forvaltningen, samtidig skriver utvalget nærmest i forbifarten: «Ved gjennomgangen av arkivmaterialet har utvalget ikke funnet noen skriftlige folkerettslige vurderinger av resolusjonene 1970 eller 1973». Diskusjonen om det folkerettslige grunnlaget bør etter dette følges opp av mediene.

Flere kritikere, blant annet avdøde professor Ståle Eskeland, har hevdet at krigen i Libya var et grunnlovsbrudd.

Det har fra flere kritikere blitt etterlyst en debatt i Stortingets plenum forut angrepet. Også her klarer utvalget på finurlig vis å frikjenne både Stortinget og regjeringen. Samtidig sier utvalget også: «Det framgår av høringene som utvalget har gjennomført, at den reelle beslutningen ble tatt i en meget liten krets.».

Regimeendring

Alle er enige i at resolusjon 1973 i seg selv ikke gir grunnlag for regimeendring. Alle norske politikere som utalte seg i Stortinget og i intervjuer i mediene før angrepet, var tydelige på at regimeendring ikke var målet. Likevel skriver utvalget:

«Utenriksministerens påstand i Stortinget 9. mai om at FNs mandat kun handlet om å beskytte sivile, ikke om å hjelpe militære styrker til å utvirke en regimeendring, var av den grunn ikke nødvendigvis helt dekkende eller i samsvar med følgene av den operasjonsplan Norge hadde vært med på̊ å vedta i NATOs råd.»

Det vises også til Jens Stoltenbergs memoarer: «Vi snakket i realiteten om en militær inngripen på opprørernes side. Men det var knyttet stor usikkerhet til hva som var alternativet til Gaddafis regime.» Det framgår at Stoltenberg på tross av tvil, mente det ville ha vært verre å unnlate å gripe inn. Hvorfor går ikke utvalget her lenger med å stille spørsmål om Stoltenberg i realiteten villedet Stortinget? Det er allerede varslet etterspill i Stortinget vedrørende Stoltenbergs uttalelse i Stortinget 29. mars 2011 om at Norge i folkerettslig forstand ikke var i krig i Libya. Han må ha kjent til at Forsvarsdepartementets vurdering var det motsatte.

Var det en sammenheng mellom bombingen og Gaddafi-regimets fall? Utvalget skriver: «Norge deltok i militære operasjoner som, sammen med andre faktorer, gjorde at Gaddafi-regimet falt. Det er vanskelig å fastslå i hvilken grad OUP bidro til dette. Utvalget har ikke hatt forutsetninger for å kunne skille effekten av NATO-operasjonen fra effekten av de øvrige bidragene til konflikten, herunder Gaddafi-regimet, opprørsstyrkene og de parallelle militæroperasjonene som blant annet ga opprørerne direkte støtte. Det framstår likevel som åpenbart at NATO-operasjonen var av avgjørende betydning for regimets fall». Det er vanskelig å se en sammenheng mellom dette resonnementet og konklusjonen om at Norge ikke hadde ansvar for regimeskifte.

Fasiten etter den utenomrettslige henrettelsen av Gaddafi er en ødelagt stat som både har styrket islamister med tilknytning til al-Qaida, og bidratt til å væpne milits som tok med seg våpnene inn i Syria. Dette tar ikke utvalget stilling til fordi det er utenfor deres mandat. Dette bør ikke hindre mediene å gripe fatt i dette som en kritisk oppfølging.

Utvalget skriver rett ut at de ikke har funnet «skriftlig materiale som viser hvordan norske myndigheter eller NATO vurderte postkonflikt-konsekvensene av de ulike utfallene. Det er utvalgets vurdering at regjeringen burde ha utarbeidet skriftlige vurderinger av disse spørsmålene, både i den innledende fasen og underveis i operasjonen». Er ikke dette så alvorlig at kritikken mot norske myndigheter burde vært hardere?

Sivile tap

Det er åpenbart at krigen har medført enorme menneskelige lidelser, og at disse vedvarer. Norske politikere og medier burde reflektere over Norges medansvar. Utvalget viser til Human Rights Watch som i sin rapport fra mai 2012 tar for seg sivile dødsfall som resultat av NATOs bombing i Libya.

Om dette skriver utvalget: «HRWs undersøkelser legger til grunn at 72 sivile personer ble drept som følge av angrep fra NATO i åtte konkrete tilfeller. Nesten halvparten av dødsfallene stammet fra ett angrep, som ble gjennomført 8. august 2011, vel en uke etter at Norge ikke lenger hadde fly i aksjon over Libya. NATO blir i rapporten kritisert for ikke å frigi opplysninger som gjør det mulig for HRW å undersøke NATOs vurderinger, dvs. vurderingene som lå til grunn for klassifiseringen av disse målene som lovlige militære mål. Rapporten legger til grunn at de tiltakene som NATO innførte, i stor grad reduserte antallet sivile dødsfall som oppsto som følge av NATOs militære operasjoner».

Utvalget innrømmer at sivile ble drept som et direkte resultat av bombingen. I stede for å gå inn i alvoret ved dette, bagatelliseres det med at de dokumenterte drapene skjedde etter at norske fly hadde dratt hjem. Er dette et holdbart argument?

En av de norske flyverne sa selv i det omtalte Brennpunkt-programmet at Norge har ansvar for alle NATO-bombene, enten de var «våre» eller ikke. Utvalget bagatelliserer drapene med å si at NATO-pilotene gikk så langt de kunne for å hindre de sivile tapene. Hjelper dette de 72 drepte og deres pårørende?

Vi har selv gjennom 22. juli-terroren erfart at det er smertefullt for en nasjon å miste sine nære og kjære. Breivik drepte omtrent like mange som de erkjente ofrene etter feilbombing av NATO. Vi har ikke sett et eneste bilde eller fått identifisert noen av de 72 erkjente ofrene. Ingen intervjuer med deres familier om tap, savn etc.

Selv om det er snakk om «bare 72» kunne kanskje dette vært et argument for at det hadde vært bedre å si nei, eventuelt avstå som Tyskland, framfor å gå i spissen for bombing. Man vet vel at det er en stor fare for å drepe uskyldige når det slippes eksplosiver fra stor høyde?

Hva har vi lært?

Det mest konkrete tiltaket utvalget anbefaler er en sjekkliste for myndighetene i framtidige operasjoner. Jeg savner en historisk gjennomgang av konsekvensen av Norges deltagelse i alle NATOs out-of-area-operasjoner. Her kunne utvalget dratt veksler på Kristoffer Egebergs glimrende bok Fredsnasjonen.

Egeberg har intervjuet samtlige norske forsvars- og utenriksministre og forsvarsjefer som er ansvarlige for norske militære operasjoner. Det er ett argument for norske militære bidrag som går igjen hos alle. Det er frykten for at vi ikke blir «relevante» for USA. Det er jo tross alt denne supermakten vi må stole på hvis det blir krig.

Også på dette punktet er Godal-rapporten om Afghanistan forbilledlig klar. Utredningen heter da også En god alliert – Norge i Afghanistan 2001-2014. Hvis ikke den store elefanten i rommet kommer inn som et punkt på den foreslåtte sjekklisten, er jeg redd vi vil havne i samme uføret igjen.

Det har vi da også allerede gjort. I et intervju med NTB 5. september 2014, sa Erna Solberg at det var uaktuelt for norske styrker å delta i kamper i Syria. Snaut en måned senere ble det kjent at den utvidete utenriks- og konstitusjonskomiteen likevel hadde vedtatt å åpne for norsk militær deltagelse.

Vi kan bare spekulere på hva slags press norske politikere har vært utsatt for fra USA for å gjennomføre denne kuvendingen. Og igjen ser vi at mediene har skrevet påfallende lite om hva de norske soldatene faktisk har gjort på bakken i Syria.