Årsmøte i NFFO med historisk tilbakeblikk
Jeg deltok på et seminar på årsmøte i Norsk Faglitterære Forfatter- og oversetterforening (NFFO), der jeg var en av panel som var satt opp som en del av arbeidet med NFFOs 50-årsberetning. Det er en bokutgivelse som skal skrives av Alfred Fidjestøl til jubileumsåret 2028. Panelet bestod av tidligere ledere som oppsummerte sin lederperiode. Her er mitt bidrag fra perioden som leder fra 2001-2005:
1. Det viktigste fagpolitiske som skjedde i min ledertid var innføring av innkjøpsordning for sakprosa som kom på plass i mitt siste år som leder i 2005. Dette var resultat av en langvarig kamp for å vinne anerkjennelse av sakprosaens plass i den norske bokbransjen. Stikkord her er bedre støtteordninger for sakprosaforfattere og anerkjennelse av sakprosaen som likeverdig med skjønnlitteraturen. Jeg husker tilbake på denne perioden der mange på nedlatende vis avfeide sakprosa som reiselitteratur og selvhjelpsbøker. Innføringen av Innkjøpsordningen var en del av et større bilde for å styrke sakprosaens plass i offentligheten. En viktig premissleverandør ble Halvdan Freihows utredning for Kulturrådet om sakprosa, «Den edle hensikt – helliger den midlene» fra 2000. Jeg skal bruke litt på den fordi det ble en viktig fagpolitisk brekkstang og premissleverandør for det videre arbeidet i innføringen av innkjøpsordningen.
Freihow argumenterte for at sakprosa fortjener samme status som skjønnlitteratur når det gjelder kulturell betydning. Han mente at kvalitet i sakprosa ikke bare bør vurderes ut fra språklige og stilistiske kriterier, men også ut fra innhold, originalitet og relevans. Han påpekte at sakprosaforfattere ofte har dårligere økonomiske vilkår enn skjønnlitterære forfattere. Videre at markedet for sakprosa er mindre forutsigbart, noe som gjør det vanskelig for forfattere å leve av skrivingen. Freihow mente at sakprosa i større grad burde løftes frem i det offentlige ordskiftet og gis mer plass i mediene. Videre at bibliotekene og litteraturfestivaler burde også ta et større ansvar for å synliggjøre sakprosa. Han argumenterte for at støtteordningene for sakprosa burde styrkes, spesielt gjennom innkjøpsordningen. Det ble foreslått en mer fleksibel støtteordning for å ivareta både kommersielle og mer smale utgivelser.
Dette ble et for oss i NFFO viktig redskap i kampanjen for innkjøpsordningen for sakprosa. Mette Newth var leder for utvalget som bestod av alle skribentorganisasjonene, Den norske bibliotekforening og Norske Forleggerforening – 11 i alt. Jeg og generalsekretær Trond Andreassen drev lobbyvirksomhet i kulturkomiteen i Stortinget og utfordret kulturminister Valgerd Svarstad Haugland i aviskronikker, og jeg skrev flere artikler i NFF-bulletinen. Kulturministeren selv fikk overlevet utredningen under lansering av kulurmeldingen “Kulturpolitikk fram mot 2014” (se foto).
Kulturminister Valgerd Svartstad Haugland (i midten) mottar utredningen om innkjøpsordningen for sakprosa under lanseringen av kulturmeldingen 29. august 2003. Fra venstre Geir Pollen, leder av Norske Forfatterforeningen, Rune Ottosen leder av NFF, kulturministeren, Mette Newth som ledet utredningen og Audun heskestad, leder av Norsk forleggerforening.
Svarstad Haugland innrømmet etterhvert at det ikke var noe gode argumenter mot å innføre en innkjøpsordning som kom på plass fra 2005 og gjort permanent fra 2009. Etter at ordningen var på plass i 2005 ble det satset systematisk på å styrke ordningen. Selv om dette var etter min ledertid kan nevnes at finnes flere undersøkelser og rapporter som belyser sakprosaens plass i norske folkebiblioteker. En evaluering av Norsk kulturråds innkjøpsordning for sakprosa fra 2007 viser at ordningen, siden oppstarten i 2005, har tilført folkebibliotekene 131 sakprosatitler, noe som utgjorde 19 % av de 638 titlene som forlagene sendte inn til vurdering. Dette indikerer en selektiv innkjøpsprosess hvor kun en mindre andel av de tilgjengelige sakprosautgivelsene blir tilgjengeliggjort gjennom ordningen. Så selv om innkjøpsordningen ble et gjennombrudd er det et stykke igjen.
En undersøkelse fra 2020 at prisvinnende sakprosabøker ofte ikke er tilgjengelige i mindre folkebiblioteker. Dette tyder på at økonomiske begrensninger kan påvirke tilgangen på kvalitetslitteratur i disse bibliotekene.
2. Det andre punktet jeg vil nevne fra min lederperiode er samarbeidet med Fritt ord om kjøp og samlokalisering i Uranienborgveien 2 Det som framstår som en suksesshistorie skjedde ikke uten motstand internt i foreningen. Noen mente det var ekstragavant og for kostbart. Kjøp av U 2 skulle bli en viktig scene for offentlige debatter og formidling av sakprosa. i posalonger og offentlige møter. Jeg ledet selv den første prosalongen der jeg bokbadet Åsne Seierstad om hennes bok Bokhandleren i Kabul. Dette var hennes andre bok og hun virket overrasket da jeg spurte om hva hun trodde bokhandleren selv ville si om framstillingen av familie. Noe oversettelse så hun tydeligvis se for seg. Hun debuterte to år tidligere med en fagbok om Serbia og så ikke for seg at Bokhandleren i Kabul skulle bli oversatt til 40 språk og solgt i to millioner eksemplarer.
3. Det tredje og siste punktet jeg vil nevn er det internasjonale arbeidet. Internasjonale arbeidet. Da jeg ble leder hadde det i flere år vært støttearbeide for å etablere å styrke faglitterære forfatterforeninger i Afrika og Øst-Europa. Da jeg kom inn i dette arbeidet var det allerede i 1998 blitt etablert en forening i Zimbabwe med en flott innsats av Helge Rønning. En forening ble også etablert i Sør-Afrika. I 2004. Jeg husker med glede en turne som jeg og Trond Andreassen gjennomførte i land som Tsjekkoslovakia og Romania. Vi delte erfaringer med de norske støtteordningen ikke minst bibliotek-vederlaget og sakprosaens plass i offentligheten som vakte oppmerksomhet. Vår kollektive støtteordninger var i en særstilling sammenlignet med ordninger ide fleste andre land. De kollektive ordningene er verdt å forsvare i dag også.
Siden vi planlegger 50 årsjubielum husker jeg med glede markeringen av NFFOs 25 års jubileum i 2003 på et flott arrangement på Rockefeller. Tiden hindrer meg dessverre fra å si mer.
Jeg er blitt utfordret til å si noe om hvordan vi jobbet med likestillingsspørsmål. Jeg husker at vi tilstrebet likestilling av kjønn i alle utvalg og styrer. I mitt siste styre var 50-50 fordeling mellom kvinner og menn. Jeg hadde dessuten sterke kvinner i styret som Bodil Stenseth og Nøste Kendizior som holdt meg i øra hvis jeg ikke praktiserte full likestilling.