Tør Stortinget ta ansvaret for Libya-krigen?

Trykket som innlegg i Dagbladet 27. mars 2019.

Det er et viktig stykke norsk historie som skrives i disse dager, der også norske politikernes ettermæle står på spill.

Libya-utvalgets evaluering av den norske innsatsen under Libyakrigen i 2011 ligger til behandling i Stortingets utenriks- og forsvarskomité. Dette er i denne omgang siste mulighet for norske politikere til å ha en ærlig og åpen debatt om en av de mest dramatiske hendelsene i norsk historie etter andre verdenskrig.

Norge slapp 588 bomber over Libya i 2011. Hvilke lærdommer kan vi i ettertid trekke av dette?

Etter å ha hørt på debatten i Stortinget om Libya-utvalget 8. januar 2019 er det dessverre ikke grunnlag for optimisme når det gjelder norske politikeres vilje til selvransakelse. På meg virker det som de samme partiene som vedtok å bombe et land i Afrika, er mer opptatt av å bortforklare fadesen enn å forstå hva de har vært med på.

Selve mandatet for utvalget som har vært ledet av tidligere utenriksminister Jan Petersen, indikerer at Norge ikke er klar for å ta ansvaret for egen krigføring. Utvalget skulle nemlig ikke diskutere utfallet av krigføringen, men om Norge holdt seg innenfor FN-mandatet fra Sikkerhetsrådet. Rapportens konklusjon ble da også som forventet: Norske myndigheter ble «frikjent».

Men et politisk landskap som enstemmig vedtok å sende norske jagerfly på vingene kan ikke få slippe så lett unna. Derfor redigerer jeg, sammen med Tormod Heier og Terje Tvedt, nå ei bok som skal gå hele prosessen rundt Libya-krigen etter i sømmene.

Jeg oppfordrer norske stortingspolitikere som nå behandler Libya-utvalgets innstilling i Stortingets utenriks- og forsvarskomité: Det er ikke for seint å snu. Det er et viktig stykke norsk historie som skrives i disse dager. Det er også norske politikernes ettermæle som står på spill.Derfor bør debatten gå utover Libya-utvalgets snevre mandat og diskutere konsekvensene av en krig der Norge var med og ødela en helt stat.

Dette betyr at debatten om Libya må settes i en historisk kontekst. Dette er bare en av flere kriger der Norge har vært involvert. Etter over ti års militært nærvær i Afghanistan, slo Godal-utvalget i 2016 fast at Norge egentlig ikke har bidratt til noe særlig med vårt militære nærvær i Afghanistan 2001–2014. Vi dro da også dit primært fordi vi ikke ville skuffe USA.

Spørsmålet som bør stilles er: Har ikke egentlig krigene mot Taliban, Saddam Husseins Irak og Gadhafi i Libya vært mislykkete dersom vi trekker krigens konsekvenser, inkludert framveksten av IS inn i regnestykket? Bør vi si ja til nye militære eventyr i utlandet, bare fordi vår viktigste allierte ber oss om det? Og hva gjør egentlig disse krigene med Norges omdømme?

Problemet med Libya-utvalget var at man allerede i utgangspunktet valgte å avskjære viktige debatter. Mandatet til Stortinget var å gi «læringspunkter for framtidig innsats i internasjonale operasjoner». Et punkt som bør belyses i Stortinget, er om Grunnloven ble brutt da Norge gikk til krig uten at det først var et vedtak om dette i statsråd.

I stedet for å beklage at Grunnloven ble brutt foreslår Libya-utvalget å endre loven slik at det skal bli lettere å delta i nye operasjoner. Hva med først å ta en diskusjon om det er greit at Stortinget bryter Grunnloven og om det er klokt å delta i disse krigene?

Politikerne våre bør i den kommende behandlingen i Stortingets plenum gi klart svar på om Norge brøt folkeretten og i praksis brøt FN-mandatet slik det var definert i FNs sikkerhetsråds resolusjon 1973. Her omgår Libya-utvalget det vanskelige spørsmålet om hvorfor en defensiv operasjon for å beskytte befolkningen, ble overtatt av NATO og omgjort til en angrepskrig for regimeskifte.

Utvalget frikjenner Norge siden vi trakk oss ut før regimeskifte fant sted. Professor Geir Ulfstein, som er en av Norges fremst folkerettseksperter, har konkludert med at Norge brøt folkeretten. Er Stortinget klar til å ta en åpen debatt om dette sentrale spørsmålet?

Når vi i dag sitter med fasiten, er det åpenbart at norske bomber bidro til å destabilisere Libya og at dagen kaos er et direkte resultat av NATOs krigføring. De påfølgende negative bivirkninger som destabilisering av hele regionen, styrking av islamistiske grupper, og økte flyktningstrømmer ble ikke vurdert av Libya-utvalget. Stortingspolitikere slipper dermed å forholde seg til noen av de mest alvorlige konsekvensene, rett og slett fordi de ikke vil ta ansvaret for mer enn det juridiske, legale og folkerettslige.

De bør heller legge til grunn rapporten fra det britiske parlamentets utenriksomite fra 2016. Den slår i klartekst fast at vedtaket om krigen ble fattet på gale premisser fordi de folkevalgte var ført bak lyset av allierte partnere som ønsket en nytt regime i Libya. Rapporten legger heller ikke skjul på at resultatet var katastrofalt med store lidelser for sivilbefolkningen.

Mye tyder på at det er denne debatten Stortinget vil skjerme seg fra. Forvarselet om hvilken diskusjon Stortinget ønsker seg, fikk vi med redegjørelsen fra utenriksminister Ine Eriksen Søreide og forsvarsminister Frank Bakke-Jensen i Stortinget 8. januar i fjor. Søreide gjorde det klart at premisset for diskusjonen er det handlingsrommet Stoltenberg-regjering hadde, og ikke de realitetene vi nå ser på bakken i Libya. Denne tvangstrøya må Stortinget fri seg fra hvis den 2. april skal by en reell diskusjon om reelle problemer.

Libya-utvalget slår fast at norske medier sluttet opp om krigen. De største norske aviser, med få unntak, støttet krigen på lederplass og bør også gå i seg selv.

I mitt kapittel i vår kommende bok bruker jeg VG som eksempel. Det er ikke tvil om at VG var en støttespiller og pådriver for norsk deltakelse. To dager før politikerne på Stortinget diskuterte demokratiets framtid og militæraksjonen i Libya (27.3), skrev avisa på lederplass at «den reelle hensikten med FN-mandatet var å få Gadhafi fjernet fra makten». Dette er tankevekkende siden Libya-utvalget presiserer at Norge på dette tidspunktet holdt seg strengt til FN-mandatet som ikke innebar regimeskifte. Dette er noe også VG i ettertid kanskje bør reflektere over?