Utlevering av Assange vil være et angrep på ytringsfriheten

Denne kronikken er basert på appellen jeg holdt som styremedlem i Norsk PEN ved den britiske ambassaden 23. april 2019, under punktmarkeringen: Nei til utlevering av Julian Assange til USA.

Storbritannia har Julian Assanges skjebne i sine hender. Det har i det siste vært snakket om de stolte tradisjonene for ytringsfrihet i England som har røtter i Magna Carta. Vi skal ikke ha illusjoner om at verdier som pressefrihet og ytringsfrihet er sikret en gang for alle.

På listen til Reportere uten grenser ligger USA og Storbritannia på henholdsvis 48. og 33. plass over land med best pressefrihet. Norge ligger på første plass på den samme rankingen. Vi må nå leve opp til forventningen ved å vise at vi forsvarer pressefrihet i handling, ikke bare i ord.

Norske journalister og medier må våkne og se hva som står på spill. Hittil er det liten vilje blant norske journaliser og redaktører til å se de prinsipielle sidene av denne saken. Det virker som Assanges skjebne er noe ubehagelig man ikke vil ta i. Det er viktig å minne om sakens realiteter.

Assange har siden 2012 til han ble fengslet 11. april i år levd i asyl i den ecuadorianske ambassaden i London. Britiske myndigheter har nå arrestert ham han sitter i et høyrisikofengsel under påvente av behandling av utleveringsbegjæring til USA. Opprinnelig ble Assange fengslet i London fordi svenske myndigheter ville avhøre ham i en sak der han var beskyldt for seksuelle overgrep mot to kvinner.

Svenske påtalemyndigheter har henlagt den saken. Det som ligger til grunn for den nåværende tiltalen fra amerikansk myndigheter er knyttet til spørsmål om ytringsfrihet. Derfor har Norsk PEN i en uttalelse uttalt at arrestasjonen og en eventuell utlevering av Assange vil være et angrep på ytringsfriheten.

PEN International i London som representerer PEN-sentre i over 100 land over hele verden har motsatt seg utlevering i en egen uttalelse.

Sakens kjerne er WikiLeaks lekkasjer fra 2010 og senere av hemmelige dokumenter om USAs krigsforbrytelser og brudd på menneskerettighetene i Irak og Afghanistan. Allerede etter de første avsløringene startet USA forberedelser for å sette Assange bak lås og slå for hans publisistiske virksomhet.

Etter flere års arbeid for å finne grunnlag for å tiltale Assange ga president Obama-administrasjonen opp. Obamas juridiske rådgivere konkluderte med at skulle man tiltale Assange måtte man også tiltale New Yorks Times og andre nyhetsorganer som hadde publisert materiale med basis i WikiLeaks-lekkasjene. Dette var ikke forenlig med First Amendment. Assanges fiender prøver etter beste evne å dekke over dette ved desinformasjon og mange sidespor.

Donald Trump er ikke så opptatt av grunnlovsfestede rettigheter. Etter at han flyttet inn i det Hvite Hus har han omgitt seg med rådgivere som gjerne vil ha Assange bak lås og slå. Nåværende utenriksminister Mike Pompeo la ikke skjul på at en ny tiltale mot Assange stod høyt på hans ønskeliste da han var CIA sjef (2016-2017). Dette resulterte i den hemmelige tiltalen som ble lekket rett før jul i fjor.

Siste hinder ble å overtale Ecuadors president Lenin Moreno til å oppheve Assanges politiske asyl. Ecuador har nå blitt premiert med store lån og økonomiske fordeler fra USA og IMF. Myndighetene i Ecuador arresterte den svenske statsborgeren og dataeksperten Ola Bimi samtidig med at Assange ble fraktet ut av ambassaden. Bimi er nær tidligere samarbeidspartner med Assange.

De mange underlige omstendighetene rundt tiltalen av Bimi bærer preg av at dette er en del av en global aksjon. Dette bør bekymre tilhengere av global ytringsfrihet og retten til fri flyt av informasjon over landegrensene.

Av taktiske grunner fokuserer tiltalen nå på påstanden om at Assange har gjort seg skyldig i hacking mot amerikanske myndigheter. Den påståtte hackingen er i realiteten en vanlig teknikk som gravejournalister bruker når varslere trenger å holde sin identitet skjult. Assange var i dialog med Chelsea Manning da hun skulle varsle om grove krigsforbrytelser i Irak og Afghanistan. Han hjalp henne med å få tilgang til mer materiale med et nytt passord for å få ut mer dokumentasjon. Det vil gå for langt her å gå inn på de spesifikke juridiske formaliteter i saken.

Påstanden om hacking er spredd i mediene på grunn av misvisende tittel i pressemeldingen fra det amerikanske justisdepartementet (DOJ). En ting er at ukritisk gjengivelse av påstanden er slett journalistisk håndverk. En annen ting er at det er urovekkende at journalister som gjengir denne desinformasjonen ikke skjønner at de undergraver sin egen rettsikkerhet. Neste gang er de selv som kan bli rammet av tvilsomme virkemidler fra påtalemyndighetene.

Vi må holde fast ved at rettsforfølgelsen av Assange skyldes de opprinnelige lekkasjer av hundretusener av dokumenter som avdekker krigsforbrytelser og menneskerettighetsbrudd. De som er ansvarlige for slike overgrep vil helst holde det skjult for omverdenen, og blir de avslørt går de etter de som avdekker dette med alle ressurser de har til rådighet.

Det var dette Chelsea Manning fikk merke i all sin gru da hun ble arrestert etter at hun av samvittighetsgrunner lekket hemmeligstemplet materiale fra sin stilling i forsvaret. Hun visste hva hun gjorde og hva hun risikerte. Hennes møte med det amerikanske rettssystemet bør være en tankevekker for alle som nå sitter stille i båten uten å reagere på rettsforfølgelsen av Assange.

Chelsea Manning var ansatt i US Army som analytiker da hun ble arrestert i mai 2010 i Irak, mistenkt for å ha overlevert gradert informasjon til nettstedet WikiLeaks. Hun ble dømt til 35 års fengsel etter å ha blitt tiltalt etter spionparagrafen i amerikanske militærlovgivning. Etter å ha sonet 7 år under det som av FNs torturombud har omtalt «umenneskelig behandling» ble hun benådet av president Obama i 2017. Hun ble arrestert på nytt 8. mars i år for å nekte å la seg avhøre i en storjury i saken som var under oppbygging mot Assange.

Det er et skjebnefellesskap mellom Assange og Manning. Det var de som sammen gjorde at verden fikk øynene opp for krigens massive sivile omkostninger for folket i Afghanistan og Irak. I begynnelsen skjedde publisering av dette materialet i samarbeid med ledende medier over hele verden. New York Times, Le Monde, El Pais, Der Spiegel og andre dro veksler på dette materialet gjennom samtidig publisering av stadige nye avsløringer.

Assange mottok i tiden etter de første avsløringene en rekke prestisjefylte priser fra blant annet Le Monde og The Economist for sine journalistiske bragder. Disse bragdene blir stående i pressehistorien uavhengig av hva som nå skjer. Man kan lure på hvorfor alle de journalistene som hyllet ham da, nå ikke finner grunn til å forsvare hans menneskerettigheter.

Aftenposten fikk via andre kilder enn Assange tilgang til det samme materialet og publiserte mange kritiske saker. Jeg har gjennom min egen forskning vist at dette bidro til å endre Aftenpostens Afghanistan-dekning i en mer kritisk retning.

At ikke Aftenposten nå tydeligere står opp for Assange er underlig. Det er ikke vanskelig å forstå den negative reaksjonen fra Aftenposten og de andre mediene som brøt samarbeide med WikiLeaks i 2011 etter at WikiLeaks slapp en ny pakke varsler uten å forberede sine samarbeidspartnere i etablerte medier.

Norsk PEN ser det ikke som sin oppgave å forsvare Assange i ett og alt. Når Assange gjør noe kritikkverdig skal han selvsagt få berettiget kritikk, men kritikken må være basert på dokumenterte fakta. Og det går an å ha to tanker i hodet, Kritisere Assange når det gjør noe kritikkverdig og forsvare Assange når han står i fare for å bli utlevert til USA og rettsforfulgt for sin publisistiske virksomhet.

I Mueller-rapporten om etterforskningen av president Trump, hevdes det nå at Assange har samarbeidet med russisk etterretning. Assange har hele tiden benektet dette, senest i intervju med Fox News. Han sa da at det er russiske myndigheter som er hans kilder. Uansett hva som vil vise seg å være fakta i denne saken gjelder vanlig rettssikkerhetsprinsipper.

Assange er uskyldig til det motsatte er bevist. Og først om fremst: Dette har ingen ting med tiltalen mot Assage å gjøre. Uansett er det ikke grunnlag for å framstille Assange generelt som prorussisk, eller støttespiller for Putin. WikiLeaks har hatt sine egne avsløringer av Putins regime gjennom omfattende lekkasjer.

De godt dokumenterte bruddene på Assanges menneskerettigheter er påvist fra flere kilder i FN-systemet. FNs arbeidsgruppe mot vilkårlig fengsling avgjorde i 2015 at Assange var utsatt for vilkårlig fengsling. FNs høykommisariat for menneskerettigheter forsvarte nylig Assange sin rett til å forlate den ecuadorianske ambassaden før han ble arrestert.

FNs uavhengige menneskerettighetsekspert Alfred D. Zayas har kommet med en viktig prinsipputtalelse til støtte for varslere. Da Chelsea Manning ble benådet uttalte han at hennes varsling var et viktig bidrag til demokratiet og at det hennes varsle tjente menneskerettighetene. Etter at Assange ble arrestert har FNs spesialrapporter for utenomrettslige henrettelser Agnes Callamard uttrykt bekymring på Twitter for Assanges.

Vi som står opp for Assange og mot hans utlevering er i godt selskap med alle de andre rundt om i verden som ser alvoret i denne saken – vi lever i tid der ytringsfrihet og rettsikkerhet er under press.

Varsling er en sentral del av Norsk PENs norske prosjekt. I PEN ser vi en nøye sammenheng mellom rettsvern for varslere og ytringsfrihet. Derfor ga vi Edward Snowden Ossietzkyprisen i 2016 for hans varsling om den amerikanske etterretningstjenesten NSAs massive globale overvåking.

Snowden er i eksil i Russland og risikerer å bli tiltalt etter de samme spionlover som Chelsea Manning ble. Han har sagt at han returnerer til USA hvis han får løfte om en rettssak i ordinær rett for åpne dører. Snowden selv ser skjebnefelleskapet mellom sin sak, Chelsea Manning og Julian Assange. Da Assange ble arrestert uttalte han: «Assanges kritikere kan juble, men vi lever i en mørk tid for pressefriheten».

La oss trappe opp kampen mot utlevering av Julian Assange både av hensyn til ham selv, men også som en del av kampen for ytringsfrihet.