Bjarne Kvams etiske bumerangsak
Av professor emeritus Rune Ottosen, OsloMet - storbyuniversitetet
Forfatterne av «Politivoldsaken» Bjarne Kvam, Per Christian Magnus og Tom Kristensen skriver i BT 30. november om min kritikk av Bjarne Kvams habilitet at «man blir ikke inhabil fordi man har kunnskap om saken». Forfatterne viser her at de ikke forstår hva habilitet er. Jeg siterer innledningen til Lovdata om habilitet, der står det: «At en person er «inhabil» eller «ugild» innebærer at det foreligger omstendigheter som er egnet til å svekke tilliten til hans eller hennes upartiskhet».
Det er ikke kunnskap det dreier seg om. Kvam har etter mitt syn en problematisk dobbeltrolle som forfatter av boken og som journalist i BT Jeg blir av forfatterne kritisert for å ha publisert artikler om at pressen sviktet i bumerangsakene. Jeg vil fastholde at pressen sviktet i bumerangsakene. Jeg diskuterer ikke her påstanden om forskningsfusk. Min agenda er å diskutere Bjarne Kvams habilitet og forlagets etikk.
Det har de senere år pågått en debatt i sakprosamiljøet om forlagene trenger en egen Vær-Varsom-plakat for å håndtere etiske valg ved publisering. I tillegg har det etter den såkalte «Bar-Vulkan-saken» og VGs dekning av Trond Giskes avgang gått en presseetisk debatt om behovet for å rette opp fortidens feil når aviser erkjenner at det er begått etiske overtramp. Dette har blant annet har ført til at VG har rettet artikler der det var gjort feil.
Foreløpig har konklusjonen blant forlagene vært at det ikke er hensiktsmessig med en egen Vær-Varsom-plakat. Men forlagsredaktør Tuva Ørbeck Sørheim i Kagge forlag lanserte tidligere i år en sjekkliste som et alternativ til en etisk plakat. Jeg vil nevne noen få punkter fra denne listen som er relevant for denne saken.
Pass på at du ikke blir fanget av forfatterens perspektiv.
Hvordan ser boken ut fra andres perspektiv?
Er forfatterens posisjon tydeliggjort?
Hun hadde også en egen liste om «når alarmen bør gå» der blant annet følgende punkter ble nevnt:
Noen blir beskyldt for å begå lovbrudd.
Noen kommer dårlig ut av det. Er det nødvendig? Må de få tilsvar?
BT har tidligere skrevet at familien før utgivelsen ba dem revurdere utgivelse. Forlagssjef Elizabeth Sellevold i Vigmostad og Bjørke sa på presselanseringen at det ikke var vanlig praksis ved denne type utgivelser å etterkomme slike ønsker fra familien. Kanskje burde forlaget ha tatt en dialog med familien? Da kunne forlaget fått de motargumentene som Vogts fire barn presenterte i BT 1. desember på et tidligere tidspunkt. For å kunne vurdere hvorvidt forlaget har blitt fanget av forfatternes perspektiv må vi tilbake til Bjarne Kvams fortid som journalist i BT på 1990-tallet.
Det som i boken omtales som «hestesaken», som omhandlet voldsforskerne Edvard Vogt og Gunnar Nordhus salg av travhester på 1990-tallet, ville neppe ha blitt noen sak hvis ikke Kvam og enkelte av hans journalistkolleger skrev en rekke artikler om den i BT. Her må vi minne om punktet på listen over om noen «blir beskyldt for lovbrudd». I boken underslåes det at denne saken aldri endte med tiltale og derfor ikke burde hatt offentlig interesse av det omfanget BT ga den. Artiklene bar preg av usaklig personforfølgelse. Det er for meg uforståelig at BT i det hele tatt kunne sette alle disse sakene på trykk.
For å ta et eksempel: Den 28. april 1993 har Kvam et oppslag med tittelen «Vogts advokat-bevilling kan bli inndratt».
Saken står på nyhetssiden med stor og prangende tittel. Dette som for offentligheten burde være en mindre sak blir en liten føljetong. Byretten avsatte riktignok i en periode Vogt som forsvarer, men Vogt fikk medhold av Høyesterett. Artikkel for artikkel framstår Vogt som suspekt. Når saken ender med at Høyesterett gir Vogt medhold, kan Kvam nesten ikke skjule sin skuffelse under en artikkel 3. september 1993 med tittelen «Vogt får være forsvarer».
Artikkelens oppbygging er interessant fordi den starter med hovedpoenget: «Advokat Vogt har fått medhold i Høyesteretts kjæremålsutvalg». Resten av artikkelen er en gjennomgang av saken der Kvam navngir en tidligere innsatt som har holdt en ansattsom gissel i sin celle. En vurdering er jo om dette er et brudd på Vær-varsom plakaten 4.7: «Vær varsom med bruk av navn og bilde og andre klare identifikasjonstegn på personer som omtales i forbindelse med klanderverdige eller straffbare forhold». Har navnet på denne personen offentlig interesse? I denne sammenheng er det interessant å spørre om saken i det hele tatt hadde vært omtalt hvis ikke journalist Kvam prøver å stille Vogt i et dårlig lys. Her må vi minne om punktet på listen over om forfatterens posisjon er «gjort tydelig nok». I artikkelens avsluttende avsnitt heter det: «For å undersøke saken nærmere igangsatte Vogt sin egen etterforsking. Han ville blant annet finne ut om det fantes flere vitner til saken». Normalt skulle man tro at det var en forsvares jobb å gjøre sitt beste for klienten, men Kvam får det å framstå som Vogt gjør noe suspekt. Avslutningen understreker akkurat det poenget: «Vogt har kommet med harde påstander mot fengselet, og har anklaget betjentene for korrupsjon og maktmisbruk». Dette er hverken kildebelagt eller begrunnet og framstår som en anklage mot Vogt, uten at han har fått anledning til samtidig imøtegåelse.
Her er to forhold av interesse: Det virker som om Bjarne Kvam ikke klarer å skjule sin skuffelse over at det han trodde var en sak som skulle skade Vogt, er en sak Vogt går seirende ut av. Det andre er at Kvam inntar maktens perspektiv. Han er bekymret for fengselet og fengselsbetjentenes renommé. Den kriminelle er det ikke så farlig med, han kan navngis og henges ut til spott og spe. Og hans forsvarer er jo en suspekt type hvis man ser alle disse sakene i sammenheng. Og dette stemmer også godt overens med Kvams selverklærte posisjon slik han forklarte det på lanseringen av boken «Politivoldsaken». I innledningen skriver forfatterne at deres metode har vært «journalistisk». Som jeg tidligere har skrevet i Khrono (22. november 2019) er det elementær journalistisk metode at alle parter i en sak skal komme til orde. Men Kvam sa på pressekonferansen at han bevisst ikke hadde villet snakke med ofrene med en oppsiktsvekkende begrunnelse: «Snakker du med noen av disse forteller de en ting en dag, en annen ting en annen dag. Jeg har rett og slett ikke snakket med noen av dem». Her gjør Kvam alle som har vært utsatt for påstått politivold til en samlet gruppe som per definisjon er upålitelig. Bør ikke en journalist snakke med kilder for så å gjøre seg opp en mening om de er pålitelige eller ikke? Hvor er empatien for dem som har blitt utsatt for vold? I kontrast til dette uttrykkes det flere steder i boken bekymring for politifolk som har blitt utsatt for det som hevdes er urettmessige beskyldninger. Det er derfor ikke urimelig å se på boken også som en del av en omkamp fra en periode der Bjarne Kvam var journalist i Bergens Tidende, i en redaksjon som fikk kritikk fra meg og andre for at krimjournalistene ensidig støttet politiets posisjon i diskusjonen om politivold.
Boken kan også leses som et forsøk på å redde bergenspolitiets, og deres mest trofaste journalisters, gode navn og rykte. Ingen av de mange relevante tingene som kommer fram i de påfølgende bumerangsakene, som uheldig korpsånd, politifolks tendens til å lyve for å beskytte hverandre og journalisters tette bånd til politiet, er gjort til et tema i boken. Dette var sentrale forhold i Høyesteretts kjennelse i bumerangsakene. Jeg vil sitere fra Høyesteretts kjennelse fordi den går svært langt i å gjøre pressen medskyldig i bumerangsakene. Høyesterett trekker særlig fram pressens «renvaskelse» av Bergens-politiet og «henrettelsen» av voldsforskerne i sin omtale av oslopolitiets pressekonferanse etter avsluttet etterforskning i juni 1987. Høyesterett uttaler: «Dersom bergensetterforskningens konklusjoner – særlig slik den blir presentert i pressen – legges til grunn, er det så å si utelukket at voldsanklagene kan være korrekte. Da vil det være kort vei til domfellelse av informantene. De første fellende dommene kan ha styrket den generelle troen på at konklusjonene som ble presentert etter bergensetterforskningen, var riktig, og de kan dermed ha fått betydning for de senere avgjørelsene.» Under lanseringen av boken uttalte Bjarne Kvam seg kritisk om Høyesteretts kjennelse. Burde han ikke ha nevnt at denne også rammet ham og de andre journalistene i Bergens Tidene?
Forfatterne viser i sitt innlegg i BT til et SKUP-seminar i 1998 der Kvam innledet, og de skriver: «Kvam slaktet forskningen, men alle trodde på Bratholm». Jeg var også en av innlederne på dette seminaret der jeg kritiserte Kvam og hans kolleger i BT. Dette SKUP-seminaret er dokumentert i et referat i fagbladet Journalisten (3. april 1998). I referatet fra Journalisten refereres Kvam med en argumentasjon vi kjenner igjen fra boken:
«Jeg har vært hos Bratholm, og er rystet jeg også. Jeg har aldri sett flere usannheter i et forskningsmateriale. Medholdet i Høyesterett kommer som en takk for lang og tro tjeneste, de har ikke gått inn i selve saken, erklærer Kvam, som slenger med et «men alle erkjenner at politivold har vært et problem i Bergen».»
Professor Bratholm tok Kvams grove beskyldninger tilsynelatende rolig og parerer uten opphisselse.
«Vi lever nok i to ulike virkeligheter, Kvam og jeg. Men jeg takker for motforestillingene», bukket Bratholm med et smil».
Bjarne Kvam er sentral i debatten om poloitivoldforskerne år ut og år inn. Mange av sakene hans handler ikke om politivold, men det er vanskelig å forstå at disse sakene som etter hvert får et aktivistisk preg av personforfølgelse ville blitt publisert uten at voldsforskerne spilte den rollen de gjorde i hele politivoldskomplekset. Det er naturlig å se denne boken som en forlengelse av denne debatten. Som jeg skrev i mitt første innlegg i Khrono 16. november 2019 er det er etisk krevende for Bjarne Kvam å skrive en bok om begivenheter han selv har vært så tett på som journalist. Han benektet i Dagsnytt 18 den 12. november 2019, i en debatt med advokat Frode Sulland, at han hadde dekket politivoldsakene som journalist. I boken derimot står det i innledningskapittelet: «Som journalist i Bergens Arbeiderblad (BA) i 1980-årene skrev Bjarne Kvam noen få artikler om politivoldsaken, som alle var positive til forskerne. Det var først i 1990-årene, da som journalist i Bergens Tidende han igjen kom i kontakt med forskerne». Her erkjenner Bjarne Kvam at han må diskutere sin egen habilitet, men jeg mener her å vise at hans avgrensing av tidsepoken ikke holder all den tid «hestesaken» blir brukt i boken for å påvise voldsforskernes påståtte upålitelighet.
Fra et etisk perspektiv er det Kvams journalistikk på 1990-tallet som må vurderes. Og jeg vil understreke at jeg her bare har vist noen få eksempler på Bjarne Kvams kampanjejournalistikk mot Edvard Vogt. Rundt 20 andre artikler som er egnet til å sette Vogt i et dårlig lys med Kvams navn på byline understreker karakteren av personforfølgelse.
Vi kan jo prøve å sett oss inn i Vogts situasjon, (jf. punktet på listen over). Hvordan er det år etter år å få oppslag som samlet sett er et karakterdrap, som nå har fått ytterligere tyngde i en bok på nesten 400 sider. Jeg har i en artikkel i Khrono 22. november 2019 gjort et poeng av det problematiske i å bruke «hestesaken» som poeng i politivoldskomplekset.
Medieforsker Gry Scholz Nærø som har gått gjennom politivoldsaken og mener at lojalitet til politikilder er et nøkkelproblem for bergenspressen generelt og Bergens Tidende spesielt. Hun har også dokumentert hvordan kriminalreporter Finn Bjørn Tønder i BT selv ble part i saken ved at han ble saksøkt av Gunnar Nordhus da han arbeidet i Morgenavisen. Tønder er medforfatter av mange av artiklene Bjarne Kvam skrev på 1990-tallet. Nordhus tapte forøvrig denne saken. Allikevel skrev Tønder en anmeldelse av Rolf Sagens bok Mercedes-ryttaren i BT og har senere dekket politivoldkomplekset flere ganger. Sagen fikk senere medhold i Pressens Faglige Utvalg i en sak han reiste mot BTs bokanmeldelse. Kvams partner Tønder har her en forhistorie av prinsipiell interesse som jeg ikke ser blir omtalt i boken. At Tønder alene og sammen med Kvam år etter år fikk fortsette med angrepene mot Nordhus og Vogt er vanskelig å forstå i et presseetisk perspektiv.
At det var delte meninger i BT om dekningen av hele politivoldskomplekset (som bekreftes av Jonassens funn), kommer fram i et innlegg av kulturredaktør Frode Bjerkestrand i BT 13. november 2019. Han skriver: «Bjarne Kvam var tidligere kollega og krimjournalist her i BT. Da bumerangsakene gikk sin gang på 1990-tallet, var frontene i redaksjonen like harde som i verden utenfor veggene. Jeg var kulturjournalist, og skrev ikke om saken. Kvam begynte å skrive om Vogt og Nordhus på 1990-tallet, da de to var involvert i en surrealistisk historie om travhester, store penger og påstander om svindel. Hestehistorien ble Kvams inngang til den kompliserte politivoldssaken».
Bjerkestrand skriver senere i samme innlegg om den kronikken om Boomerang-filmen, som jeg tidligere har omtalt, og som Kvam erkjenner å ha skrevet, at den «kan leses som en direkte forløper til boken som ble lansert tirsdag. I dag tillater ikke pressens kjøreregler at journalister kommenterer saker de selv dekker, for å unngå mistanker om at vedkommende er partisk». Dette etiske dilemmaet velger forfatterne av boken å ikke bringe inn i sin gjennomgang av Kvams BT-biografi i sitt tilsvar til meg.
Før jeg kommer tilbake til den omtalte «hestehistoriens» plass i boken, vil jeg gi et par eksempler på Tønders angrep på politivoldsforskerne. I BT 4. august 1986 har Tønder en artikkel under overskriften «Injurierende brev fra Vogt, sier Lyngtveit». En ting er at Tønder her fungerer som mikrofonstativ for statsadvokat Lyngtveit som er part i saken. Han får uimotsagt omtale forskerne i svært ladete og negative vendinger, uten at voldsforskerne kommer til ordet med samtidig imøtegåelse». I et annet stort oppslag i BT 24. november 1987 under tittelen «Forberedt på straff» gjengir Tønder uttalelser fra statsadvokat Edvard Dahl i Agder med grove påstander om at Edvard Vogt skal være medskyldig blant annet i å komme med «uriktige forklaringer». Først 9. juli året etter måtte BT krype til korset med en bortgjemt notis med titler «Anklager mot Vogt henlagt». Denne type journalistikk er betegnende for «hestekjøpsaken» som forfatterne bringer inn i boken, og fortsatt synes er relevant fordi de mener at dette skal vise Vogt og Nordhus sin upålitelighet. For å forsvare dette viser forfatterne til av Nordhus mange år senere ble dømt for bedrageri i en helt annen sak. Som de skriver: «Kunne det være mulig at to mennesker med uærlig oppførsel i forretningslivet samtidig kunne være fullt ut ærlige sannhetssøkere i sin politivoldsforskning?» (s. 6).Men det var jo ikke to mennesker som ble svindeldømt. At boken indirekte gjør Vogt medskyldig er etter mitt syn en etisk forlagsskandale. Den 25. august 1993 får Bjarne Kvam hovedoppslaget i BT over fem spalter under tittelen «Vogt sendte politiet forfalsket dokument». Dette er ledd i den samme «hestesvindelsaken». Siden dette er avisens hovedoppslag på forsiden får vi tro at BT synes dette er det viktigste som skjedde i verden denne dagen.
Vogt fikk ikke tilsvar til dette hovedoppslaget med begrunnelse av han var «bortreist». Siden forlaget nektet familien innsyn i manuset og Vogt aldri fikk tilsvar vil jeg gi ham det her post mortem. I en forliksklage Vogt skrev til BT finner vi hans egne refleksjoner og fortvilelse over dette og en rekke lignende angrep. Her skriver han blant annet, hvor han omtaler seg selv i tredje person: «For ytterligere å svekke Vogts troverdighet sier oppslaget uttrykkelig at «Som mistenkt har ikke Vogt plikt til å snakke sant». Ved denne sjofle tilføyelse forsøker redaksjonen å sikre seg ved det som kalles «brønnpissing»: Det å gjøre folk oppmerksom på at den angrepne «forbryteren» kan en ikke stole på, om han senere skulle klare å benekte forholdet. Uten noen journalistisk berettigelse og derfor i klar skadehensikt gjentar redaksjonen også her hele rekken av feilaktige opplysninger om «hestesvindelsaken» som leserne allerede tidligere har blitt presentert for, også da i grovt uprofesjonelle forhold uten motforestillinger».
Det ble det aldri reist tiltale i «hestesaken», men så vidt jeg vet ble beskyldningene aldri dementert av BT. Kanskje BT her har en ryddejobb å gjøre? Frøy Gudbransen har nettopp tiltrådt som BTs redaktør. Hun er født i 1979 og har ikke en fortid å forsvare i denne sammenheng. Kanskje hun skulle benytte anledningen til en loftsrydding?
Vogt skriver selv: «Serien er uttrykk for en årelang sammenhengende tilsvertingskampanje av en persons og hans families anseelse og integritet som er helt uten sidestykke i norsk pressehistorie». (Hans utheving.)
Sett i lys av den pågående debatt om etikk i sakprosaen er det et spørsmål om de etiske sidene ved denne utgivelsen har vært håndtert på en forsvarlig måte av forfattere og forlag. I lys av Vogts fire barns innlegg i BT 1. desember må forlaget Vigmostad og Bjørke komme på banen for å kommentere dette.
I den grad Bjarne Kvam, de andre forfatterne, BT eller andre som er omtalt i bloggen ønsker å svare på dette innlegget skal de få plass under.
