Etiske utfordringer med habilitet i Politivoldsaken
Av Rune Ottosen, OsloMET – storbyuniversitetet
I boken Polivoldsaken. Norges største forskningsskandale har forfatterne en ambisjon om å nyskrive historien om politivoldkomplekset i Bergen. Boken reiser interessante problemstillinger og gir indikasjoner på tvilsom metodebruk i innhenting av materiale i den innledende fasen av politivoldforskningen fra 1981. Det ligger utenfor rammen av denne artikkelen å vurdere om hele forskningsmaterialet var et falsum eller ikke. Det hører også med i dette bildet at en av de som faktisk har gått gjennom grunnlagsmaterialet avviser påstandene om forskningsjuks: Professor Tore Hansen som i sin tid etterprøvde kvaliteten på forskningen sier til Khrono: «Via kjente er jeg blitt fortalt at det finnes en referanse til meg i boka og som skal gå ut på at jeg ikke skal ha lest metoderapporten i forskningsrapporten (fra Vogt og Nordhus red.anm.) da jeg gjorde min vurdering, og at jeg bare skal ha lest boken de kom med. Dette er løgn – og det tenker jeg sier litt om boken deres, sier Hansen».
Jeg vil i det følgende reise en del kritiske spørsmål ved boken, og ønsker å belyse noen etiske utfordringer knyttet til Bjarne Kvams rolle som forfatter.
Kvam sa på pressekonferansen at det fortonet seg som et «mysterium» hva som kan ha vært motivene til Nordhus og Vogt. Kan det være noe så enkelt at forskerne ønsket å belyse problemet med politivold? Kvam tok nok munnen for full når han på pressekonferansen sa at «hvis boken fra 1981 forsvinner, så forsvinner hele politivoldsaken». Samtidig sier forfatterne i boken at politivold utvilsomt har foregått og det ble gjentatt av Kvam på pressekonferansen. Og noe annet er da også umulig å påstå fordi det er så mange beretninger og vitnemål om politivold fra personer som aldri har befunnet seg i forskningsmaterialet. En av dem satt i salen og sa at han hadde blitt brakt inn på Bergen politikammer på begynnelsen av 1970-tallet og kom ut åpenbart forslått med kul i hodet. Hans venninne som satt i bilen mens han ble brakt inn var vitne til det hele. Kvam sa også at han før pressekonferansen hadde snakket med en tidligere ansatt i politiet som sa at det var et problem på Bergen politikammer at mange ble utsatt for «røff» behandling. Det finnes mange andre vitnemål om politivold i Bergen. Anders Bratholm, som frakjennes all ære i boken, gjennomførte selv mange intervjuer som ikke var i det opprinnelige materiale til Vogt og Nordhus. Forfatterne har valgt å ikke gå inn i Bratholms grunnlagsmateriale med kvalitative intervjuer. Hvordan de da samtidig kan erklære ham som medskyldig i forskningsjuks er vanskelig å forstå.
I innledningen skriver forfatterne at deres metode har vært «journalistisk». Det er elementær journalistisk metode at alle parter i en sak skal komme til orde. Men Kvam sa på pressekonferansen at han bevisst ikke hadde villet snakke med ofrene med en oppsiktsvekkende begrunnelse: «Snakker du med noen av disse forteller de en ting en dag en annen ting en annen dag. Jeg har rett og slett ikke snakket med noen av dem». Her gjør Kvam alle som har vært utsatt for påstått politivold til en samlet gruppe som per definisjon er upålitelig. Bør ikke en journalist snakke med kilder for så å gjøre seg opp en mening om de er pålitelige eller ikke? Hvor er empatien for de som har blitt utsatt for vold? I kontrast til dette uttrykkes det flere steder i boken bekymring for politifolk som har blitt utsatt for det som hevdes er urettmessige beskyldninger. Det er derfor ikke urimelig å se på boken også som en del av en omkamp fra en periode der Bjarne Kvam var journalist i Bergens Tidende, i en redaksjon som fikk kritikk fra meg og andre for at krimjournalistene ensidig støttet politiets posisjon i diskusjonen om politivold. Jeg blir da også omtalt i boken og er således part i saken.
Boken framstiller det som om politivoldsaken ble så omfattende fordi mange intellektuelle og mediene ukritisk gjenga forskernes påstand. Mediene rapporterte i liten grad påstandene om politivold og det meste av det som ble skrevet var til støtte for politiet. Spesielt påfallende var det i perioden etter oslopolitiets etterforskning. Statsadvokat Lyngtveit holdt en fem timer lang pressekonferanse på Hotel Norge i juni 1987. Pressereferatene var entydige: Bergens Tidende slo begeistret opp på forsiden at Bergenspolitiet var ″frifunnet″ og voldsforskerne ″dømt″. Aftenposten hadde for eksempel en overskrift over hele førstesiden der det sto: ″Politiet i Bergen fri for mistanke om politivold″.
Stemningen snudde nok noe etter at Høyesterett gjennom sin kjennelse i desember 1997 åpnet for gjenopptakelse av sakene. Statsadvokaten i Gulating gikk da inn for frifinnelse av de tidligere dømte i bumerangsakene. Det sentrale i bumerangsakene var at en rekke personer som tidligere hadde vitnet om at de var utsatt for politivold, selv ble satt under tiltale og dømt for falsk forklaring i 1989.
Det hadde vært interessant å gjennomføre et forskningsprosjekt om hele mediedekningen av politivoldskomplekset fra begynnelse til slutt. Bratholm selv har ved flere anledninger klaget over manglende interesse hos mediene, og at han selv hadde problemer med å komme til orde. Da jeg en gang ba ham å vise meg dokumentasjon på det, tok ha fram en hel ringperm med henvendelser til aviser og journalister og brev med avslag på ønske om leserbrev etc.
Jeg stusser derfor når forfatterne skriver: «Vi mener at mediestrategien og den vedvarende mediepåvirkningen som voldsforskerne sto bak, var selve hovedårsaken at forskerne i 2002 til slutt gikk seirende ut av politivoldstriden. De klarte å få medievirkeligheten til å overstyre den faktiske virkeligheten» (s.332)
Når det gjelder Bjarne Kvams egen avis Bergens Tidende er det ikke tvil om hvor de stod med en vedvarende kritikk av forskerne og støtte til bergenspolitiet. Dette er også omtalt som et lite ærerikt kapittel i BTs historie i Gudmund Skjeldal bok Vestover. Bergens Tidende i 150 år. Ifølge en meningsmåling som gjengis i boken Politivoldsaken. Norges største forskningskandale hadde BT også sine lesere i ryggen for sin støtte til politiet. Forfatterne skriver: «Det store flertall av Bergens befolkning støttet politiet. Like etter oslopolitiets lynaksjon og pressekonferanse i Oslo strømmet det inn med støttetelefoner og blomster – det ble rene «blomster-kammeret» Bare et lite mindretall trodde på påstandene om politivold. Byens forsvarsadvokater som kjente det kriminelle miljøet svært godt, hadde sjelden hørt anklager om politivold. Selv tidligere kriminelle ringte til politi og presse og sa dette var tull (s.163)».
Det er ikke tvil om at Bjarne Kvams egen avis BT var en spydspiss i kampen mot voldsforskerne. Boken har en henvisning til en artikkel jeg skrev i Norsk medietidsskrift i under tittelen «Bumerangsakene og medienes ansvar» (nr.1/1998) der jeg omtaler medienes dekningen av hele politivoldskomplekset. Her refererer jeg blant annet til medieforsker Gry Scholz Nærøs beskrivelse av det usunne og tette båndet mellom krimreporterne og Bergen politikammer. Dette ble senere også tatt opp av fagbladet Journalisten. Journalisten nr. 3 1998 trykket en kritisk artikkel om de usunne forholdene mellom BT-journalistene og politiet. BT har imidlertid etter bokutgivelsen behandlet den nyutgitte boken med kritisk distanse. BT har blant annet avslørt at noen tannleger og leger som boken hevder å ha intervjuet, nekter for at slike intervjuer har funnet sted.
Jeg vil sitere fra Høyesteretts kjennelse fordi den går svært langt i å gjøre pressen medskyldig i bumerangsakene. Høyesterett trekker særlig fram pressens ″renvaskelse″ av Bergens-politiet og ″henrettelsen″ av voldsforskerne i sin omtale av oslopolitiets pressekonferanse etter avsluttet etterforskning i juni 1987. Høyesterett uttaler: ″Dersom bergensetterforskningens konklusjoner – særlig slik den blir presentert i pressen – legges til grunn, er det så å si utelukket at voldsanklagene kan være korrekte. Da vil det være kort vei til domfellelse av informantene. De første fellende dommene kan ha styrket den generelle troen på at konklusjonene som ble presentert etter bergensetterforskningen, var riktig, og de kan dermed ha fått betydning for de senere avgjørelsene.″ Under lanseringen av boken uttalte Bjarne Kvam seg kritisk om Høyesteretts kjennelse. Burde han ikke ha nevnt at denne også rammet ham og de andre journalistene i Bergens Tidene?
Det er etisk krevende for Bjarne Kvam å skrive en bok om begivenheter han selv har vært så tett på som journalist. Han benektet i Dagsnytt 18 den 12. november, i en debatt med advokat Frode Sulland, at han hadde dekket politivoldsakene som journalist. I boken derimot står det i innledningskapittelet: «Som journalist i Bergens Arbeiderblad (BA) i 1980-årene skrev Bjarne Kvam noen få artikler om politivoldsaken, som alle var positive til forskerne. Det var først i 1990-årene, da som journalist i Bergens Tidende han igjen kom i kontakt med forskerne. Denne gang gjennom dekning av det vi denne boken kaller «Det store hesteeventyret». Interessen for politivoldsaken oppsto da han så hvordan de to forskerne Nordhus og Vogt lurte politisk radikale hestekjøpere på Sunnmøre. Kunne det være mulig at mennesker med uærlige oppførsel i forretningslivet kunne være fullt ut ærlige sannhetssøkende i sin politivoldsforskning» (s. 6). Det hører med til bildet at en rekke stigmatiserende artikler i BT om den påståtte svindel med hestesalg endte uten tiltale eller straff for Vog og Nordhus. Inntrykket som her skapes er at Kvam ikke hadde et forutinntatt syn på politivoldkomplekset.
Men Kvam gikk allerede i en kronikk i Bergens Tidende 1.4 1996 til det uvanlige skritt å trykke en forhåndskritikk av filmen Boomerang, som skulle vises på NRK samme kveld. Kvam skriver blant annet: ″Den som likevel tar seg tid til å trenge inn i materien, vil bli forbløffet over hvordan påstandene om politivold ved nærmere undersøkelse mangler dokumentasjon″. Som et ledd i sin argumentasjon navngir Kvam en av de dømte fra bumerangsakene, en kriminell stoffmisbruker som generelt har liten troverdighet. Denne gruppen har problemer med å få gehør for sine påstander om politivold når trauste politifolk med godt samstemte vitneprov hevder det motsatte. Dette behandlet jeg også i den før omtalte artikkelen jeg skrev i Norsk medietidsskrift, uten at Kvam kommenterer denne kritikken i boken.
Også i en artikkel i BT 22.6 1997 skrev Kvam en lengre artikkel under tittelen «Forbrytelsene som aldri fant sted». Her skriver Kvam blant annet: «Da de grove påstandene mot politiet endelig ble konkretisert i 1986, viste etterforskningen at så og si intet var sant. Tvert om var det åpenbart at mange bevisst hadde løyet for å sverte politiet».
Spørsmålet er om Bjarne Kvam håndterer sin habilitet godt nok. Etter mitt syn burde han mye grundigere ha diskutert sin dobbeltrolle som forfatter av en bok der han også har vært aktør som journalist. Cato Schiøtz sa i et intervju med fagbladet Forskningsetikk i sommer: «Bjarne Kvam er til de grader part i saken. Han passer på å vente med sitt innlegg til alle de involverte er døde. Sikkert smart, sier Schiøtz». Spørsmålet er også om forlaget har taklet dette på en forsvarlig måte?
