Er Bjarne Kvam habil som uavhengig forfatter?

Av Rune Ottosen, professor emeritus – storbyuniversitetet

I sitt tilsvar i Khrono (17.11) til mitt første innlegg skriver forfatterne av boken Politivoldsaken. Norges største forskningsskandale, at jeg må dokumentere min påstand at «BT var en spydspiss mot voldsforskerne». De gjentar påstanden om at Kvam ikke dekket politivoldssakene som journalist i BT. Forfatterne skriver i sitt innlegg:

«For det første dekket ikke Kvam politivoldsaken i Bergens Tidende. Han ble ansatt i næringslivsredaksjonen i 1988. I 1990 ble han med i avisens «gravegruppe», og etter det arbeidet han på desken i noen år. Da han var journalist i Bergensavisen (BA) på 1980-tallet, skrev han to mindre artikler som var positive til voldsforskerne. Neste gang han skrev om saken var i en kronikk i Bergens Tidende i 1996, der han kritiserte politivoldsfilmen Boomerang. På det tidspunktet var «politivoldsaken» i hovedsak over, selv om bumerangsakene kom til Høyesterett i 1998».

Forfatterne viser også til en empirisk undersøkelse fra BTs arkivmedarbeider Roald Jonassen fra 1998 som skal underbygge deres inntrykk av at BTs dekning var rimelig balansert. Mon det. Her må nok den kvantitative metoden støttes opp av kvalitativ analyse som ser på artiklenes faktiske innhold. Men selv i Jonassens innholdsanalyse er det et interessant tall: «68 artikler var negative til forskerne 37 var positive». Flertall er altså negative til forskerne.

I en perioden utover 1990-tallet fikk Vogt og Nordhus en rekke ulike beskyldninger rettet mot seg i BT i forbindelse med den såkalte «hestesaken», men beskyldningene resulterte ikke i så mye som en tiltale. Her var Kvam medforfatter til flere av artiklene. For de spesielt interesserte vil jeg anbefale et dypdykk i BTs digitale arkiv. Jeg tror flere enn meg vil bli overrasket over omfanget, språk og aggressiviteten i behandlingen av Nordhus og Vogt.

At det var delte meninger i BT om dekningen av hele politivoldskomplekset (som bekreftes av Jonassens funn), kommer fram i et innlegg av kulturredaktør Frode Bjerkestrand i BT 13.11.19. Han skriver: «Bjarne Kvam var tidligere kollega og krimjournalist her i BT. Da bumerangsakene gikk sin gang på 1990-tallet, var frontene i redaksjonen like harde som i verden utenfor veggene. Jeg var kulturjournalist, og skrev ikke om saken. Kvam begynte å skrive om Vogt og Nordhus på 1990-tallet, da de to var involvert i en surrealistisk historie om travhester, store penger og påstander om svindel. Hestehistorien ble Kvams inngang til den kompliserte politivoldssaken».

Bjerkestrand skriver senere i samme innlegg om Kvams kronikk om Boomerang-filmen, som jeg tidligere har omtalt, og som Kvam erkjenner å ha skrevet, at den «kan leses som en direkte forløper til boken som ble lansert tirsdag. I dag tillater ikke pressens kjøreregler at journalister kommenterer saker de selv dekker, for å unngå mistanker om at vedkommende er partisk». Dette etiske dilemmaet velger forfatterne og forlaget å overse i sin gjennomgang av Kvams BT-biografi i sitt tilsvar til meg.

For å forsvare bruk av hestesaken viser forfatterne til av Nordhus mange år senere ble dømt for bedrageri i en helt annen sak. Som de skriver: «Kunne det være mulig at to mennesker med uærlig oppførsel i forretningslivet samtidig kunne være fullt ut ærlige sannhetssøkere i sin politivoldsforskning?» (s. 6).

Men dette gjelder jo bare en av de to voldsforskerne, nemlig Gunnar Nordhus. Forlag og forfattere må jo forholde seg til et annet individ de trekker inn i denne saken. Edvard Vogt er død og kan ikke forsvare seg, men gjøres her indirekte medskyldig. Hvordan forfatterne og forlag kan stå for et slikt etisk valg er for meg vanskelig å forstå.

Et annet forhold som gjør det relevant å trekke inn Bjarne Kvams journalistikk i denne perioden på 1990-tallet, er jo at bokens fotnoter er full av henvisninger til intervjuer som Kvam gjorde i perioden hvor han arbeidet som BT-journalist. Anskueliggjør ikke dette Kvams habilitetsproblem? Forfatterne og jeg er nok uenig om forståelsen av habilitet. Jeg siterer innledningen til Lovdata om habilitet, der står det: «At en person er “inhabil“ eller “ugild“ innebærer at det foreligger omstendigheter som er egnet til å svekke tilliten til hans eller hennes upartiskhet».

Jeg mener her å ha dokumentert sterk tvil om Bjarne Kvams upartiskhet. Dette er ikke «stigmatisering» av Kvam slik forfatterne skriver. Det er relevante påpekninger når det publiseres så grove beskyldninger mot navngitte avdøde personer.

Ottar Hellevik, en annen av forskerne som er omtalt i boken, skriver i et innlegg i BT (20.11) at denne boken bygger på en logisk brist. Han skriver: «For å gjenta poenget: Hvordan kan forfatterne hevde at etterforskningen, som ikke avdekker politivold, viser at voldsforskningen som finner slik vold er «en eneste stor løgnhistorie», når de selv er overbevist om at politivold har forekommet?»

Jeg merker meg at Hellevik kaller sitt innlegg: «Norges største publiseringsskandale».

Når forfatterne sa under lanseringen at de regnet med at punktum om diskusjon om politivoldsaken var satt med denne utgivelsen, ser det ut som om de har gjort opp regning uten vert.

Først publisert i Khrono 22. november 2019